33 results in Anno Norsk skogmuseum:

Barkespade

Helsmidd, sepesalkonstruert, barkespade uten skaft. Bladet er tykt og smalt, og istedenfor for å bli tynnere fram mot eggen er bladet her tykt, nærmest å sammenligne med ryggen på et økseblad. Det ser ut som om stålet er oppvarmet og brettet bakover for så å bli sveiset sammen til dobbel tykkelse. Skaftholken er 8,5 centimeter lang. I denne holken er det gjennombrutt to hull som gjør det mulig å feste barkespaden med spiker eller skrue til skaftet.(Det er ikke tenkt at denne barkespaden skal brukes til barking.) Denne spesialkonstruerte barkespaden er brukt under opplæring i arbeidsteknikk - presisjonstrening, spikerbarking - ved skogskolen på Sønsterud i Åsnes. Det er grunn til å tro at redskapet er tilvirket av skogskolens personale.

Barkespade

Barkespade, muligens også med kvistingsfunksjon, fra en produsent som etter et stempel på blad og skaft å dømme kalte seg «Elwell» (jfr. fanen «Historikk»). Bladet er er L-formet, lagd av ei 5 millimeter tjukk stålplate, der det i den fremre enden har en aning konvekst buet, rettstilt egg som er cirka 11,6 centimeter lang (opprinneligvi sannsynligvis cirka 1 centimeter lengre, det er slått av et skår i det ene hjørnet). På dette barkespadebladet er også to av de andre sidekantene skarpslipt på samme måte, muligens med henblikk på at redskapet også skulle kunne brukes til å fjerne småkvist i hoggende eller nappende bevegelser. I forlengelsen av det 17 centimeter lange bladet er det smidd en kon fal (skaftholk) med gjennombrutte hull for en maskinskrue som forankrer bladet i et treskaft. Den øvre delen av bladet er svartlakkert mens eggpartiene og falen er stålblanke, falen riktignok med en del rustflekker. Redskapet har et runddreid 91 centimeter langt skaft av et hardt treslag. Redskapet har en totallengde på 108 centimeter. Denne barkespaden veier 1470 gram.

Barkespade (skaft)

Skaft til barkespade, lagt av hardt lauftrevirke, muligens bjørk. Skaftet er 101 centimeter langt. I den nedre (fremre) enden har det en cirka 11 centimeter lang kon tapp (1,0 centimeters diameter i den ytre/fremre enden, 3,6 centimeter i den øvre/indre enden). Ovenfor endetappen er det dreid ei 10,5 - 11,5 centimeter lang «kule» med rektangulært tverrsnitt (10,6 X 7,3 centimeter), men avrundet front. Denne kula skulle dels skjerme høyrehanda til brukeren av redskapet mot barkstrimlene, dels gi den arbeidende delen av redskapet mer tyngde. På den ene sida er det også en rektangulær (6 X 3,5 centimeter) cirka 1,5 centimeter djup forsenkning, der det antakelig har vært festet et blylodd. Umiddelbart ovenfor kula er skaftdiamteren om lag 3 centimeter. I den øvre enden av skaftet er det også dreid ei kule (diameter 5 centimeter) for å gi redskapsbrukerens venstre hånd et bekvemt grep om skaftet. Dette barkespadeskaftet veier cirka 956 gram. Skaftet bærer preg av å være brukt, men bladet mangler.

Barkespade

Barkespade, antakelig produsert ved den finske bedriften Billnäs bruk/O. Y. Billnäs A.B.. Denne modellen har utskiftbart, tapesformet blad, som er forankret i ei spalte i en ovenforliggende holder ved hjelp av to mutterskruer. Eggstålet er stemplet med et lite ringformet symbol, der det blant annet er plassert en kronefigur og to B-er. Det kvasse, forholdsvis retteggete bladet er forbundet med skaftet ved hjelp av to utstansede jernbeslag som holdes ihop av de nevnte mutterskruene og ytterligere en mutterskrue i den øvre enden. Dette beslaget har også en utstikkende spiss, som kan ha vært brukt til å vende tømmerstokkene med. Jernkomponentene er rødlakkerte, men lakken er slitt. Skaftet later til å være dreid av hardt lauvtrevirke, sannsynligvis bjørk. Det har ei markert «kule» nederst, like over innskjeftingspunktet. Denne kula skulle sannsynligvis både gi redskapet nødvendig tynge og skjerme den høyre handbaken til brukeren mot barkstrimlene. Kula er imidlertid flathøvlet på det som antas å ha vært undersida når barkespaden var i bruk. På denne flata har noen skrevet bokstaven A med tusj. I den øvre ende av det cirka 95 centimeter lange skaftet er det en skaftknopp med noe større diameter enn skaftets midtparti. Tallet «32» er innfrest i enden av skaftknoppen. Redskapets totallengde er snaut 105 centimeter. Barkespaden veier 1280 gram, og mesteparten av tyngden er samlet i den fremre enden.

Barkespade

Barkespadeblad, lagd av ei drøyt 5 millimeter tjukk og cirka 20 centimeter lang stålplate. Egglinja er konvekst buet og «økseslipt». De fleste barkespader har plane blad, men på denne er bladplata bøyd i en U-form. Avstanden mellom egglinjas ytterpunkter er cirka 7 centimeter, men lar en målbandet følge krumningen på bladet, kan en konstatere at opprinnelig bredde var 10-12 centimeter. Bladet smalner noe oppover. På den øvre delen av bladstålet ble det under produsjonsprosessen lagd spalter i metallet tvers av bladets midtakse i lengderetningen. Mellomliggende metall er presset vekselvis til den ene og den andre sida, slik at det er dannet en fal for den spisst kjegleformete enden på treskaftet som barkespadebladet skulle utstyres med. Bladet har, med unntak av det slipte eggpartiet, vært blålakkert, men mye av lakken er vekkslitt. Den ene bladsida har et produsentstempel, «EIA» og tallet «218». Dette er et svensk fabrikat. Formen minner sterkt om de norske Brødrene Øyos barkespademodell «Askeladden». Hvilken av de to konkurrentene som har kopiert den andre, vet vi foreløpig ikke. Skaftet later til å være dreid av hardt lauvtrevirke, sannsynligvis bjørk. Det har ei markert «kule» nederst, like over innskjeftingspunktet. Denne kula skulle sannsynligvis både gi redskapet nødvendig tynge og skjerme den høyre handbaken til brukeren mot barkstrimlene. Kula er imidlertid flathøvlet på det som antas å ha vært undersida når barkespaden var i bruk. I den øvre ende av det cirka 96 centimeter lange skaftet er det en skaftknopp med noe større diameter enn skaftets midtparti. Redskapets totallengde er cirka 109 centimeter. Barkespaden veier 1175 gram, og mesteparten av tyngden er samlet i den fremre enden. Skaftet virker knapt bruk.

Barkespade

Barkespade fra en produsent som etter et stempel på blad og skaft å dømme kalte seg «Elwell» (jfr. fanen «Historikk»). Bladet er lagd av ei 5 millimeter tjukk stålplate, der det i den fremre enden er en rettlinjet, men noe skråstilt egg som er cirka 12,3 centimeter lang. Den har en mer markant slipefas på oversida enn på undersida. På dette barkespadebladet er også en av sidekantene skarpslipt på samme måte. I forlengelsen av det 16-19 centimeter lange bladets sentralakse er det smidd en kon fal (skaftholk) med gjennombrutte hull for en maskinskrue som forankrer bladet i et treskaft. Den øvre delen av stålkomponenten er svartlakkert mens den nedre eller fremre er stålblank. Redskapet har et runddreid 91,5 centimeter langt skaft av et hardt treslag. Redskapet er 109,8 centimeter langt. Denne barkespaden veier 1600 gram.

Barkespade

Barkespade av type som har vært kalt «flaggermusspade». Den fremre, arbeidende delen består av et noenlunde triangulært jernbeslag som er noe bøyd langs midtaksen, og som i den fremre enden har to plane eggblad, festet med maskinskruer i en viss vinkel med hveranere. Egglinjene er noenlunde rette, og de er asymmestrisk slipt (noe bredere slipefaser på den ene sida (antakelig oversida under bruk) enn på den andre. Det nevnte beslaget er festet til den ene ende av et cirka 138 centimeter langt, rett treskaft, antakelig av granvirke. Beslaget er festet til skaftet ved hjelp av en gjennomgående maskinskrue. Like bak sammenføyingspunktet er det en forhøyning på skaftet, antakelig lagd for å beskytte høyrehanda. I den øvre (bakre) enden av det samme skaftet er det montert en svart gummiholk som har en del sprekkskader. Redskapet har knapt slitasjespor. Denne barkespaden veier 1470 gram.

Barkespade

Barkespade, produsert i Bodin-smia på Eidsvoll i Akershus. Hvilken av smedene som hadde sitt daglige virke i denne familiebedriften som har vært mester for akkurat denne barkespaden, er imidlertid noe usikkert. Den smidde delen av barkespaden har et kileformet blad med en slakt konvekst buet egg med 11,4 centimeters lengde. Bredden på bladet avtar med avstanden fra eggen, samtidig som tjukkelsen tiltar. I forlengelsen av bladets midtakse er det smidd en kon fal, som fungerer som skaftholk. Øverst på denne falen er det to gjennombrutte hull, hvor det er innslått spikere som skulle hindre at bladet løsnet fra skaftet under arbeidet. Sentralt på den ene bladsida finner vi smedstempelet «G. BODIN». Den smidde delen av redskapet er svartlakkert, men sonen nærmest eggen er blankslipt. Skaftet later til å være dreid av hardt lauvtrevirke, sannsynligvis bjørk. Det har ei markert «kule» nederst, like over innskjeftingspunktet. Denne kula skulle sannsynligvis både gi redskapet nødvendig tynge og skjerme den høyre handbaken til brukeren mot barkstrimlene. Kula er imidlertid flathøvlet på det som antas å ha vært undersida når barkespaden var i bruk. I den øvre (bakre) enden av det cirka 92 centimeter lange skaftet er det en skaftknopp med noe større diameter enn skaftets midtparti, som er noe konvekst. Redskapets totallengde er 103,5 centimeter. Barkespaden veier 1365 gram, og mesteparten av tyngden er samlet i den fremre enden.

Barkespade

Barkespade, produsert hos Brødrene Øyo på Geilo i Hol kommune i Buskerud. Hvilken av smedene som hadde sitt daglige virke i denne familiebedriften som har vært mester for akkurat denne barkespaden, er imidlertid noe usikkert. Den smidde delen av barkespaden har et kileformet blad med en slakt konvekst buet egg med 12,4 centimeters lengde. Bredden på bladet avtar med avstanden fra eggen, samtidig som tjukkelsen tiltar. I forlengelsen av bladets midtakse er det smidd en kon fal, som fungerer som skaftholk. Øverst på denne falen er det to gjennombrutte hull, hvor det er plassert skruer som skulle hindre at bladet løsnet fra skaftet under arbeidet. Sentralt på den ene bladsida finner vi smedstempelet «ØYO GEILO». Den smidde delen av redskapet kan se ut til å ha vært svartlakkert, men framstår nå som lett rusten. Skaftet er lagd av tre, etter kvist- og årringstrukturen å dømme av langsomtvokst, seig gran. Skaftet er noe krumt i lengderetningen, men det er usikkert om dette har vært tilsiktet. Det har ei markert «kule» nederst, like over innskjeftingspunktet. Denne kula skulle sannsynligvis både gi redskapet nødvendig tynge og skjerme den høyre handbaken til brukeren mot barkstrimlene. I den øvre (bakre) enden av det cirka 105 centimeter lange skaftet er det en skaftknopp med noe større diameter enn skaftets midtparti, som er noe konvekst. På skaftet har noen skrevet «MUSTAD» med tusj. Dette er antakelig en misforståelse - redskapet er, som nevnt, produsert av Brødrene Øyo, ikke av Mustad. Barkespadens totallengde er cirka 120 centimeter. Barkespaden veier 2389 gram, og mesteparten av tyngden er samlet i den fremre enden.

Barkespade

Barkespade med et plant treegget blad. Bladet er noenlunde triangulært, lagd av ei drøyt 4 millimeter tjukk stålplate, der det i den fremre enden er en rettlinjet, men noe skråstilt egg som er cirka 14,3 centimeter lang. På dette barkespadebladet er også sidekantene skarpslipt på samme måte. I forlengelsen av det 16,5-17,5 centimeter lange bladets sentralakse er det smidd en kon fal (skaftholk) med gjennombrutt hull for en skrue som forankrer bladet i et treskaft. Fra oversida av denne falen mot bladets overside er det påsveiset en om lag 3,8 centimeter bred kile, som må ha virket avstivende på bladet samtidig som den har løftet barkstrimlene noe med henblikk på å skjerme høyrehanda til brukeren av redskapet. Skaftholken, kilen og den øvre delen av bladet er rødlakkert. Den fremre delen av bladet har vært stålblank, men har etter hvert fått en del rustflekker. Redskapet har et runddreid cirka 100 centimeter langt skaft av et hardt treslag. Den øvre enden er forsterket med en drøyt 20 centimeter lang sylindrisk stålholk som er festet ved hjelp av en skrue. Redskapet er 119 centimeter langt. Denne barkespaden veier 3070 gram.

Barkespade (skaft)

Skaft til barkespade, lagt av hardt lauftrevirke, muligens bjørk. Skaftet er 91 centimeter langt. I den nedre (fremre) enden har det en cirka 8 centimeter lang kon tapp (2,6 centimeters diameter i den ytre/fremre enden, 4,2 centimeter i den øvre/indre enden). Ovenfor endetappen er det dreid ei drøyt 8 centimeter lang «kule» med største diameter 8,4 centimeter. Denne kula skulle dels skjerme høyrehanda til brukeren av redskapet mot barkstrimlene, dels gi den arbeidende delen av redskapet mer tyngde. På den ene sida - den som skulle vende ned mot trestammen under barkinga - er kula planet. Umiddelbart ovenfor kula er skaftdiamteren om lag 2,8 centimeter. I den øvre enden av skaftet er det også dreid ei kule (diameter 4,7 centimeter) for å gi redskapsbrukerens venstre hånd et bekvemt grep om skaftet. Dette barkespadeskaftet veier cirka 400 gram. Skaftet bærer preg av å være brukt, men bladet mangler.

Barkespade

Barkespade, produsert i Bodin-smia på Eidsvoll i Akershus. Hvilken av smedene som hadde sitt daglige virke i denne familiebedriften som har vært mester for akkurat denne barkespaden, er imidlertid noe usikkert. Den smidde delen av barkespaden har et kileformet blad med en slakt konvekst buet egg med 11,8 centimeters lengde. Bredden på bladet avtar med avstanden fra eggen, samtidig som tjukkelsen tiltar. I forlengelsen av bladets midtakse er det smidd en kon fal, som fungerer som skaftholk. Øverst på denne falen er det to gjennombrutte hull, hvor det er innslått spikere som skulle hindre at bladet løsnet fra skaftet under arbeidet. Sentralt på den ene bladsida finner vi smedstempelet «G. BODIN». Den smidde delen av redskapet er blålakkert, men sonen nærmest eggen er blankslipt. Skaftet later til å være dreid av hardt lauvtrevirke, sannsynligvis bjørk. Det har ei markert «kule» nederst, like over innskjeftingspunktet. Denne kula skulle sannsynligvis både gi redskapet nødvendig tynge og skjerme den høyre handbaken til brukeren mot barkstrimlene. Kula er imidlertid flathøvlet på det som antas å ha vært undersida når barkespaden var i bruk. I den øvre (bakre) enden av det cirka 90 centimeter lange skaftet er det en skaftknopp med noe større diameter enn skaftets midtparti, som er noe konvekst. Redskapets totallengde er 103,8 centimeter. Barkespaden veier 1443 gram, og mesteparten av tyngden er samlet i den fremre enden.

Barke- og kvistemaskin

Håndholdt, emannsbetjent motorisert barke- og kvistemaskin. Maskinen består av en motorsaglignede motorkropp med et barkespadlignende stålblad påmontert i ene enden og et stålrørsskaft i andre enden. Stålrørsskaftet har gummigrep for høyre hånd i ene enden. En påmontert stålrørsbøyle overtrykket med riflete gummi omslutter redskapets motorkropp. (Denne bøylen kan sammenlignes med funksjonen til den fremre håndtaksbøylen på ei motorsag.) Det fremre håndtaket betjenes med brukerens venstre hånd. Bensintanken er plassert lengst fram på motorkroppen med påfylling oppå. Starthuset gjenfinnes på venstre side. Deksel for luftfilter er plassert på toppen av motorkroppen. Sylinderen er plassert lengst bak på motorkroppen med ekspospotte (lyddemper) i bunn og tennplugg på toppen av sylinderen. Det er innslag av noe rust på det barkespadlignende stålbladet. Registrator har ikke sikre opplysninger, men regner med at motoren er en luftavkjølt totaktsmotor som krever oljeblandet drivstoff.

Barkespade

Barkespade av den typen som ble utviklet bonden Halvor Johnsen Husstøyl (1833-1898) fra Fyresdal i Telemark omkring 1880. Bladet kan minne om en jernskoningen på en tradisjonell trespade. Det er 15,8 centimeter bredt ytterst ved eggen, som er «økseslipt» med en svakt konvekst buet profil. Sidekantene er svakt konkavt buete. Likheten med de jernskodde trespadene ligger i skjeftinga. Den øvre delen av barkespadebladet har, akkurat som spadebeslagene, et innsnitt på midten med «armer» på hver side. Nederst i innsnittet er godset i spadebladet spaltet i to fliker, slik at det er dannet ei V-formet fure, som den spisse framenden av skaftet er ført inn i. Sidebeslagene har dråpeformete endebeslag med gjennombrutte hull for feste med spiker eller skruer. En slik spiker er intakt. Skaftet er lagd av seinvokst, kvistfri gran. Den fremre delen er planhøvlet, 9,7 centimeter bred og cirka 3 centimeter tjukk. Denne delen av barkespaden har ei langsgående sprekkskade. Den øvre skaftdelen har ovalt tverrsnitt. Barkespaden er 121 centimeter lang.

"Barkingsanlegg, Hov"

«Barkingsanlegg. Hov»

Detalj fra maskinbarkingsanlegg ved Storvelta, som ligger ved elva Flisa i Åsnes i Hedmark. Denne tømmerterminalen ble etablert av Glomma fellesfløtingsforening med sikte på å kunne samle store tømmervolumer ved forholdsvis store vassdrag, der det var overkommelig å fløte virket videre mot industrien ved nedenforliggende deler av vassdragene. Store mengder tømmer på slike velteplasser muliggjorde også mekanisering av barkinga, som vinterstid hadde lagt beslagt på 40-50 prosent av skogsarbeidernes arbeidstid. Fotografiet viser en en motordrevet rotorbarkemaskin. De tre roterende piggvalsene i forgrunnen skulle føre stokkene inn inn i en skjermet ring, der det var montert fem-seks barkejern som skulle rotere rundt tommerstokken og skrape vekk barken. Innmatinga skjedde altså via de nevnte piggvalsene, og matehastigheten kunne tilpasses ulike tømmerdimensjoner og bark med forskjellige egenskaper. Maskiner av denne typen virket nok noe bedre på ferskt og fuktig virke. På tørre eller eller frosne stokker var det noe vanskeligere å få barket godt. På flata i bakgrunnen var ferdigbarket tømmer lagt opp i «strøvelter» - floer med mellomliggende strøstokker. Denne lagringsmåten skulle sikre at stokkene lå luftig, slik at de fikk en forsiktig tørk, og dermed god oppdrift i vannet når fløtingssesongen startet. Fotografiet ble tatt i 1964.

Detalj fra maskinbarkingsanlegg ved Storvelta, som ligger ved elva Flisa i Åsnes i Hedmark. Denne tømmerterminalen ble etablert av Glomma fellesfløtingsforening med sikte på å kunne samle store tømmervolumer ved forholdsvis store vassdrag, der det var overkommelig å fløte virket videre mot industrien ved nedenforliggende deler av vassdragene. Store mengder tømmer på slike velteplasser muliggjorde også mekanisering av barkinga, som vinterstid hadde lagt beslagt på 40-50 prosent av skogsarbeidernes arbeidstid. Fotografiet viser en del av en motordrevet rotorbarkemaskin, en slags kjerrat eller elevator, som enten førte stokkene inn mot den roterende ringen med barkekniver (vi ser ytterkanten av denne til høyre i forgrunnen) eller ut av maskinen. Kjerraten var et jernstativ med to roterende belter som bar tømmerstokkene i ønsket retning. Til venstre i forgrunnen ser ve noe av barken fra anlegget. På flata i bakgrunnen var ferdigbarket tømmer lagt opp i «strøvelter» - floer med mellomliggende strøstokker. Denne lagringsmåten skulle sikre at stokkene lå luftig, slik at de fikk en forsiktig tørk, og dermed god oppdrift i vannet når fløtingssesongen startet.

To menn - antakelig representanter for Glomma fellesfløtingsforening - inspiserer et barkeanlegg for fløtingstømmer på Storvelta ved elva Flisa i Åsnes i Solør. Storvelta var en av mange terminalplasser for tømmer som ble etablert ved Glomma i etterkrigstida. De mange skogsbilvegene som ble opparbeidet i den samme perioden gjorde det mulig å hente tømmeret med lastebiler fra veltene i skogen og kjøre det til midlertidige lagringssteder, som Stovelta ved Flisa. På denne måten kunne man avvikle fløtinga i de minste sidevassdragene, bekker og åer der arbeidet med å få fram tømmeret ofte var vanskelig på grunn av knapphet på vann. Det at mye tømmer ble samlet på slike plasser muliggjorde også mekanisering av en arbeidsprosess som inntil da hadde kostet skogsarbeiderne mye tid og krefter: Barkinga av fløtingsvirket. Tømmeret ble tradisjonelt barket i skogen, både fordi stokkene da ble glattere og enklere å slepekjøre på frossen og snødekt mark og fordi barket virke fikk en forsiktig tørk som gav det en noe bedre oppdrift under fløtinga. Den reduserte med andre ord søkketømmerandelen. Dessuten ville treforedlingsindustrien ha godt barket virke - barkrester gav gjerne urenheter i papirproduktene. Men manuell barking med øks eller barkespade i vinterkulde la ofte beslag på 40-50 prosent av skogsarbeidernes arbeidstid. Her var det betydelige innsparinger å høste ved mekanisering. Følgelig ble det utviklet maskiner til dette formålet - robust, men kostbart utstyr som bare «betalte seg» der det var store mengder tømmer som skulle barkes, som på tømmerterminalene til Glomma fellesfløtingsforening. Det vi ser på dette fotografiet er en såkalt rotorbarkemaskin. Tømmeret ble løftet opp på ei rampe ved hjelp av en griplaster (til venstre i dette bildet). Ved hjelp av matevalser føres stokkene inn mot en roterende ring der det var montert 5-6 kniver som skrapte barken av stammene etter hvert som de ble ført gjennom den nevnte ringen. Matehastigheten kunne reguleres etter dimensjonene på tømmeret og til en viss grad også etter hvor godt barken satt på stammen. Når stokkene var ferdigbarkete falt de ned i ei stålramme, der griplasteren kunne hente dem og flytte dem til et sted på velteplassen der de kunne og få en lett tørk før det var på tide å slå dem på vannet og starte fløtinga.

Maskinbarket tømmer på Storvelta ved elva Flisa i Solør våren 1964. Storvelta var en av mange terminalplasser Glomma fellesfløtingsforening fikk bygd ved hovedløpene i det vassdraget de brukte som transportåre for tømmer. At det ble mulig å samle stadig mer av fløtingstømmeret på slike steder hadde sammenheng med at det ble opparbeidet et vidgreinet nett av skogsbilveger i løpet av de førse to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Her kunne tømmeret hentes med lastebiler og kjøres til terminalplasser av denne typen. På denne måten kunne man avvikle fløtinga i de miste sidevassdragene - åer og bekker der fløtinga hadde vært svært arbeidskrevende og sårbar på grunn av begrenset tilgang på vann. Oppsamlinga av store mengder tømmer på slike terminalplasser muliggjorde også mekanisering av barkinga, som tidligere ble gjort på hogstteigene med øks og barkespader som hjelpemidler. I streng vinterkulde kunne manuell barking legge beslag poå 40-50 prosent av arbeidstida til skogsarbeiderne. Oppsamling av store mengder tømmer på terminalplasser som denne gjorde det interessant å investere i robuste, men kostbare barkemaskiner (jfr. SJF.1994-00825). Etter barkinga skulle tømmeret ligge og tørke litt, slik at det fikk god oppdrift når det ble slått på vannet for fløting til industrien ved nedenforliggende deler av vassdragene. Dette bildet viser såkalte strøvelter, der tømmeret er lagt i floer parallelt med vassdraget med mellomliggende strøstokker. Denne tilleggingsmåten gav tømmeret god lufting, og den muliggjorde raskt og effektivt utislag når vannføringa ble slik at det passet å starte fløtinga. Da dette fotografiet ble tatt lå det fortsatt is på elva.