21 results in DigitaltMuseum:

Barkespade

Barkespade

Barkespade, produsert hos Brødrene Øyo på Geilo i Hol kommune i Buskerud. Hvilken av smedene som hadde sitt daglige virke i denne familiebedriften som har vært mester for akkurat denne barkespaden, er imidlertid noe usikkert. Den smidde delen av barkespaden har et kileformet blad med en slakt konvekst buet egg med 12,4 centimeters lengde. Bredden på bladet avtar med avstanden fra eggen, samtidig som tjukkelsen tiltar. I forlengelsen av bladets midtakse er det smidd en kon fal, som fungerer som skaftholk. Øverst på denne falen er det to gjennombrutte hull, hvor det er plassert skruer som skulle hindre at bladet løsnet fra skaftet under arbeidet. Sentralt på den ene bladsida finner vi smedstempelet «ØYO GEILO». Den smidde delen av redskapet kan se ut til å ha vært svartlakkert, men framstår nå som lett rusten. Skaftet er lagd av tre, etter kvist- og årringstrukturen å dømme av langsomtvokst, seig gran. Skaftet er noe krumt i lengderetningen, men det er usikkert om dette har vært tilsiktet. Det har ei markert «kule» nederst, like over innskjeftingspunktet. Denne kula skulle sannsynligvis både gi redskapet nødvendig tynge og skjerme den høyre handbaken til brukeren mot barkstrimlene. I den øvre (bakre) enden av det cirka 105 centimeter lange skaftet er det en skaftknopp med noe større diameter enn skaftets midtparti, som er noe konvekst. På skaftet har noen skrevet «MUSTAD» med tusj. Dette er antakelig en misforståelse - redskapet er, som nevnt, produsert av Brødrene Øyo, ikke av Mustad. Barkespadens totallengde er cirka 120 centimeter. Barkespaden veier 2389 gram, og mesteparten av tyngden er samlet i den fremre enden.

Detalj fra maskinbarkingsanlegg ved Storvelta, som ligger ve

Detalj fra maskinbarkingsanlegg ved Storvelta, som ligger ved elva Flisa i Åsnes i Hedmark. Denne tømmerterminalen ble etablert av Glomma fellesfløtingsforening med sikte på å kunne samle store tømmervolumer ved forholdsvis store vassdrag, der det var overkommelig å fløte virket videre mot industrien ved nedenforliggende deler av vassdragene. Store mengder tømmer på slike velteplasser muliggjorde også mekanisering av barkinga, som vinterstid hadde lagt beslagt på 40-50 prosent av skogsarbeidernes arbeidstid. Fotografiet viser en en motordrevet rotorbarkemaskin. De tre roterende piggvalsene i forgrunnen skulle føre stokkene inn inn i en skjermet ring, der det var montert fem-seks barkejern som skulle rotere rundt tommerstokken og skrape vekk barken. Innmatinga skjedde altså via de nevnte piggvalsene, og matehastigheten kunne tilpasses ulike tømmerdimensjoner og bark med forskjellige egenskaper. Maskiner av denne typen virket nok noe bedre på ferskt og fuktig virke. På tørre eller eller frosne stokker var det noe vanskeligere å få barket godt. På flata i bakgrunnen var ferdigbarket tømmer lagt opp i «strøvelter» - floer med mellomliggende strøstokker. Denne lagringsmåten skulle sikre at stokkene lå luftig, slik at de fikk en forsiktig tørk, og dermed god oppdrift i vannet når fløtingssesongen startet. Fotografiet ble tatt i 1964.

To menn - antakelig representanter for Glomma fellesfløtings

To menn - antakelig representanter for Glomma fellesfløtingsforening - inspiserer et barkeanlegg for fløtingstømmer på Storvelta ved elva Flisa i Åsnes i Solør. Storvelta var en av mange terminalplasser for tømmer som ble etablert ved Glomma i etterkrigstida. De mange skogsbilvegene som ble opparbeidet i den samme perioden gjorde det mulig å hente tømmeret med lastebiler fra veltene i skogen og kjøre det til midlertidige lagringssteder, som Stovelta ved Flisa. På denne måten kunne man avvikle fløtinga i de minste sidevassdragene, bekker og åer der arbeidet med å få fram tømmeret ofte var vanskelig på grunn av knapphet på vann. Det at mye tømmer ble samlet på slike plasser muliggjorde også mekanisering av en arbeidsprosess som inntil da hadde kostet skogsarbeiderne mye tid og krefter: Barkinga av fløtingsvirket. Tømmeret ble tradisjonelt barket i skogen, både fordi stokkene da ble glattere og enklere å slepekjøre på frossen og snødekt mark og fordi barket virke fikk en forsiktig tørk som gav det en noe bedre oppdrift under fløtinga. Den reduserte med andre ord søkketømmerandelen. Dessuten ville treforedlingsindustrien ha godt barket virke - barkrester gav gjerne urenheter i papirproduktene. Men manuell barking med øks eller barkespade i vinterkulde la ofte beslag på 40-50 prosent av skogsarbeidernes arbeidstid. Her var det betydelige innsparinger å høste ved mekanisering. Følgelig ble det utviklet maskiner til dette formålet - robust, men kostbart utstyr som bare «betalte seg» der det var store mengder tømmer som skulle barkes, som på tømmerterminalene til Glomma fellesfløtingsforening. Det vi ser på dette fotografiet er en såkalt rotorbarkemaskin. Tømmeret ble løftet opp på ei rampe ved hjelp av en griplaster (til venstre i dette bildet). Ved hjelp av matevalser føres stokkene inn mot en roterende ring der det var montert 5-6 kniver som skrapte barken av stammene etter hvert som de ble ført gjennom den nevnte ringen. Matehastigheten kunne reguleres etter dimensjonene på tømmeret og til en viss grad også etter hvor godt barken satt på stammen. Når stokkene var ferdigbarkete falt de ned i ei stålramme, der griplasteren kunne hente dem og flytte dem til et sted på velteplassen der de kunne og få en lett tørk før det var på tide å slå dem på vannet og starte fløtinga.

Maskinbarket tømmer på Storvelta ved elva Flisa i Solør våre

Maskinbarket tømmer på Storvelta ved elva Flisa i Solør våren 1964. Storvelta var en av mange terminalplasser Glomma fellesfløtingsforening fikk bygd ved hovedløpene i det vassdraget de brukte som transportåre for tømmer. At det ble mulig å samle stadig mer av fløtingstømmeret på slike steder hadde sammenheng med at det ble opparbeidet et vidgreinet nett av skogsbilveger i løpet av de førse to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Her kunne tømmeret hentes med lastebiler og kjøres til terminalplasser av denne typen. På denne måten kunne man avvikle fløtinga i de miste sidevassdragene - åer og bekker der fløtinga hadde vært svært arbeidskrevende og sårbar på grunn av begrenset tilgang på vann. Oppsamlinga av store mengder tømmer på slike terminalplasser muliggjorde også mekanisering av barkinga, som tidligere ble gjort på hogstteigene med øks og barkespader som hjelpemidler. I streng vinterkulde kunne manuell barking legge beslag poå 40-50 prosent av arbeidstida til skogsarbeiderne. Oppsamling av store mengder tømmer på terminalplasser som denne gjorde det interessant å investere i robuste, men kostbare barkemaskiner (jfr. SJF.1994-00825). Etter barkinga skulle tømmeret ligge og tørke litt, slik at det fikk god oppdrift når det ble slått på vannet for fløting til industrien ved nedenforliggende deler av vassdragene. Dette bildet viser såkalte strøvelter, der tømmeret er lagt i floer parallelt med vassdraget med mellomliggende strøstokker. Denne tilleggingsmåten gav tømmeret god lufting, og den muliggjorde raskt og effektivt utislag når vannføringa ble slik at det passet å starte fløtinga. Da dette fotografiet ble tatt lå det fortsatt is på elva.

Tømmerhogst på barmark på ukjent sted i Telemark i 1930.  En

Tømmerhogst på barmark på ukjent sted i Telemark i 1930. En middelaldrende mann – kledd i en dress som er blitt arbeidsantrekk og med hatt på hodet – har tilsynelatende felt ei forholdsvis grov gran som lå på bakken med rotenden mot fotografen. Endeflata tyder på at skogsarbeideren først har lagd et V-formet innsnitt, et såkalt «felleskår», ved hjelp av øksa. Dette skulle etter hvert gi ham forholdsvis god kontroll over treets fallretning. Deretter ble treet kappet ved hjelp av handsag – antakelig en såkalt «svans» - i et plan som lå ørlite grann høyere enn botnen på felleskåret. Etter at treet hadde falt, mot den sida felleskåret var plassert på, ble det kvistet. Da dette fotografiet ble tatt var skogsarbeidern i ferd med å barke treet ved hjelp av ei øks. Her later det til at det ikke var kaldere enn at barken lot seg skave vekk i lange strimler. Vinterstid, med frossen bark, var dette langt vanskeligere, og barkspade var et langt mer effektivt redskap enn øksa. Mellom noen smågraner bak skogsarbeideren skimter vi en ferdigbarket stokk. Til høyre i forgrunnen ser vi bakparten av et transportredskap, antakelig en såkalt lunnestutting. På denne ble rotendene på tømmerstokkene festet på banken mellom de to korte meiene ved hjelp av ei kjettingtrosse, som ble strammet ved hjelp av en «bendingsbjønn», slik at stokkene kunne slepes sammen i «lunner» med en hest som trekkraft. Lunnestuttinger som ble brukt på barmark skulle helst ha tremeier.

Vendhake

Vendhake

Vendhake, brukt til å snu trestammer som skulle kvistes og barkes i forbindelse med tømmerhogst. Da hadde hakene lange, solide treskaft. Her er det bare den smidde kloa og ringen den ble festet til skaftet med som er bevart. Hakebøyla er drøyt 15,5 centimeter lang, målt fra ytterende til ytterende. Den er lagd av 5 millimeter tjukt stål. I den ene enden er det utsmidd en cirka 5 centimeter lang, innovervendt spiss, som skulle klype seg godt fast i tømmerstokkenes yteved. Slagmerker på yttersida av bøyla tyder på at den som har brukt dette redskapet ofte har brukt øksehammeren for å få hakebøyla til å feste seg. Dette kan også ha vært en medvirkende årsak til at den har hatt ei bruddskade som er reparert ved sveising. I den andre enden av bøyla er det et gjennombrutt hull som tjener som festepunkt for det ringformete beslaget som forbandt hakebøyla og skaftet. Denne komponenten er lagd av cirka 0,5 centimeter tjukt og 2,5 centimeter bredt jernband, som er smidd slik at det danner en dråpeformet ring med to gjennomhullede endefliker som er «hengslet» til den øvre enden av klavebøyla ved hjelp av ei gjennomgående klinknagle. Den nedre delen av skaftet må ha hatt en diameter på cirka 8 centimeter. Opprinnelig registreringstekst: «Ringen er laget av et bøyd flattjern med hull i begge ender. En klinket jernnagle gjennom hullene er aksling for en svingbar jernkrok mellom de to motliggende endeflatene. De nederste 7 cm av kroken er påsveist. Skjøtestykket har en klospiss på 3 cm og slagmerker på ryggen. Kroken ble brukt under felling og til å vende stokkene på tømmervelta. Skaftet mangler. Vendekroken er mottatt sammen med annet utstyr.»

Share to