23 results in DigitaltMuseum:

Bilde

Innrammet svart-hvitt-fotografi av Hanestad tjærefabrikk, som lå i den delen av Øvre Rendalen som ligger i Glommadalføret. Fotografiet er innrammet i ei treramme med 3,5 centimeter brede glatthøvlete lister, sannsynligvis av gran- eller furuvirke. Bildet er beskyttet bak et glass, som imidlertid har fått et par sprekker. Om disse skadene var der da bildet ble avlevert, eller om de har oppstått i museet, er uvisst. Bildet har vært opphengt i øyeskruer som er skrudd inn på den øvre delen av rammelistas sidelister.

Bilde

Innrammet svart-hvitt-fotografi av Hanestad tjærefabrikk, som lå i den delen av Øvre Rendalen som ligger i Glommadalføret. Fotografiet er innrammet i ei treramme med 3,5 centimeter brede glatthøvlete lister, sannsynligvis av gran- eller furuvirke. Bildet har sannsynligvis vært beskyttet bak et glass, men glasset mangler og gjorde det muligens allerede da gjenstanden ble avlevert til museet. Bildet har vært opphengt i øyeskruer som er skrudd inn på den øvre delen av rammelistas sidelister.

Bilde

Innrammet svart-hvitt-fotografi med motiv fra en skog der noen har samlet tyrived i en haug som skal ha hatt et volum på en «skogskubikkmeter» - se rubrikken «Motiv». Fotografiet er innrammet i ei treramme med 3,5 centimeter brede glatthøvlete lister, sannsynligvis av gran- eller furuvirke. Bildet er beskyttet bak et glass, som imidlertid har fått en sprekk i vertikalretningen. Om denne skaden var der da bildet ble avlevert, eller om den har oppstått i museet, er uvisst. Bildet har vært opphengt i en øyeskrue som er skrudd inn noenlunde på midten av den øvre rammelistas bakside.

Bilde

Innrammet svart-hvitt-fotografi av to karer som bryter løs en stubbe ved hjelp av en jekk, som må ha vært forankret i et fastpunkt utenfor høyre bildekant - se rubrikken «Motiv». Fotografiet er innrammet i ei treramme med 3,6 centimeter brede glatthøvlete lister, sannsynligvis av gran- eller furuvirke. Bildet er beskyttet bak et glass, som imidlertid har fått et par sprekker. Om disse skadene var der da bildet ble avlevert, eller om de har oppstått i museet, er uvisst. Bildet har vært opphengt i en øyeskrue som er skrudd inn noenlunde på midten av den øvre rammelistas bakside.

Diplom

Innrammet diplom fra Norges jubileumsutstilling i Kristiania (Oslo) i 1914. Diplomets utseende er beskrevet under fanen «Motiv». Ramma er lagd av snaut 4 centimeter brede, planhøvlete eikelister. Den er 81,5 centimeter bred og 67,8 centimeter høy. Ramma har glass som beskytter diplomet mot støv og fukt. Likevel er det fuktskjolder langs venstre sidekant. Ramma er lagd av snaut 4 centimeter brede, planhøvlete eikelister. Den er 81,5 centimeter bred og 67,8 centimeter høy. Opphengssnora på baksida er festet i øyeskruer på den øvre delen av sidelistene. Ramma har glass som beskytter diplomet mot støv og fukt. Likevel er det fuktskjolder langs venstre sidekant.

Tjæreverk Risdal, Mykland, Froland Aust-Agder 22/8 1942. Produksjon av tjære.

Tretønner med jerngjorder, brukt til oppsamling og oppbevaring av milebrent tjære under opptakene til en dokumentasjonsfilm på Nordmøre sommeren 1966. Det står fem tønner i forgrunnen på dette bildet, hvor i også skimter ei sjette tønne under renna som førte tjære ut fra mila, som på opptakstidspunktet må ha vært utbrent. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. I bakken, fra milas sentrum mot det nedenforliggende terrenget, var det nedgravd et rør som ledet tjæren fra produksjonsstedene mot tønnene. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform. Dermed var mila klar for tildekking, slik at «brenninga», tørrdestillasjonsprosessen som skulle gi tjære, kunne starte. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før en la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet ser det ut til at tjærebrennerne tok sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. For å kunne tenne mila og få varmen til å spre seg jevnt i yttersjiktet av vedhaugen ble den nederste torvringen midlertidig lagt til side mens veden i denne delen av mila ble antent. Her brant det friskt langs milefoten og det hadde begynt å sive røyk gjennom torvdekket. Snart var det på tide å legge torvstykkene langs milefoten på plass igjen, slik at prosessen kunne gå videre med en svært begrenset oksygentilgang. Det kunne ta noen timer fra tenninga før det begynte å sive tjæreveg – vannblandet tjære – og etter hvert rein tjære ut av mila. Hvor lang tid hele prosessen tok var avhengig av flere faktorer, blant annet av hvor tørr veden var, værforholdene og ikke minst vedmengden i mila. Det sies at det tok omkring ett døgn å brenne ei mile som inneholdt ved nok til 5 tønner tjære. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Tjærebrenneren Anders Sveen fra Surnadal på Nordmøre, fotografert mens han satt og ventet på at det skulle komme tjære fra ei ovenforliggende mile mot ei lita tønne han hadde klargjort. Bildet ble tatt under innspillinga av en kulturhistorisk dokumetasjonsfilm om tjærebrenning i 1966. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» (radiært) ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived, inntil mila fikk kuppelform. Dermed var mila klar for tildekking med torv, som skulle begrense oksygentilgangen når brenninga kom i gang. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før tjærebrennerne la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet tok man sjansen sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. For å kunne tenne mila og få varmen til å spre seg jevnt i yttersjiktet av vedhaugen ble den nederste torvringen midlertidig lagt til side mens veden i denne delen av mila ble antent. Så snart varmen hadde bredt seg i milas ytterkanter var det på tide å legge torvstykkene langs milefoten på plass igjen, slik at den tørrdestillasjonsprosessen tjærebrenninga var kunne starte. Det kunne ta noen timer før det begynte å sive tjæreveg – vannblandet tjære – og etter hvert rein tjære ut av mila. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Anders Sveen (i forgrunnen) og Peder Seltun fra Surnadal brenner tjære. Sveen (i forgrunnen) stakk pekefingeren ned i renna som førte tjærestoffene ut av mila, for å vurdere kvaliteten ut fra smak og konsistens, mens Seltun (i bakgrunnen) komprimerte miledekket ved hjelp av ei trestang. Fotografiet er tatt under innspillinga av en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm sommeren 1966. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. I bakken, fra milas sentrum mot det nedenforliggende terrenget, var det nedgravd et rør som suksessivt skulle føre tjæren fra produksjonsstedet mot tønnene som ble brukt som oppsamlingskar. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» (radiært) ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived, inntil mila fikk kuppelform. Dermed var mila klar for tildekking med torv, som skulle begrense oksygentilgangen når brenninga kom i gang. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før tjærebrennerne la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet tok man sjansen sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. For å kunne tenne mila og få varmen til å spre seg jevnt i yttersjiktet av vedhaugen ble den nederste torvringen midlertidig lagt til side mens veden i denne delen av mila ble antent. Så snart varmen hadde bredt seg i milas ytterkanter var det på tide å legge torvstykkene langs milefoten på plass igjen, slik at den tørrdestillasjonsprosessen tjærebrenninga var kunne starte. Det kunne ta noen timer før det begynte å sive tjæreveg – vannblandet tjære – og etter hvert rein tjære ut av mila. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Anders Sveen fra Surnadal tester kvaliteten på det som siver ut av ei tjæremile ved å sette tunga på den mørke væska han har latt renne på pekefingeren sin. Det første stoffet som kom ut av slike miler ble kalt «veg» eller «veig», som var tynn, vannblandet tjære. Denne væska hadde ikke de samme gode egenskapene som den reinere og mer tjuktflytende tjæra som kom seinere i prosessen. Den aller første tjærevegen ble derfor ikke nødvendigvis tatt vare på, og det var et vurderingsspørsmål når kvaliteten på det som kom i renna var god nok. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Tapping fra tjæremile på Nordmøre. Fotografiet ble tatt i forbindelse med innspillinga av en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm. Sentralt på dette bildet ser vi enden av det som i litteraturen kalles for «roa», et trerør som ledet tjære fra et punkt under den sentrale delen av mila mot et sted i en nedenforliggende bakkeskråning der tjæren ble samlet i tønner eller andre oppsamlingskar. Den siste biten gikk den seigtflytende væska i et åpent trerør. Roa kunne stenges med en trepropp, som tjærebrenneren Anders Sveen fra Surnadal her holdt i handa, mens tjæren rant ned i den nedenforliggende renna. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Peder Seltun fra Bæverfjord i Surnadal tester kvaliteten på den svarte væska som siver ut av ei tjæremile ved å stryke den ut over en bordbit. Det første stoffet som kom ut av slike miler ble kalt «veg» eller «veig», som var tynn, vannblandet tjære. Denne væska hadde ikke de samme gode egenskapene som den reinere og mer tjuktflytende tjæra som kom seinere i prosessen. Den aller første tjærevegen ble derfor ikke nødvendigvis tatt vare på, og det var et vurderingsspørsmål når kvaliteten på det som kom i renna var god nok. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Tapping fra tjæremile på Nordmøre. Fotografiet ble tatt i forbindelse med innspillinga av en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm. Sentralt på dette bildet ser vi enden av det som i litteraturen kalles for «roa», et trerør som ledet tjære fra et punkt under den sentrale delen av mila mot et sted i en nedenforliggende bakkeskråning der tjæren ble samlet i tønner eller andre oppsamlingskar. Den siste biten gikk den seigtflytende væska i et åpent trerør. Roa kunne stenges med en trepropp, som tjærebrenneren her hadde satt ned i den åpne renna som førte tjæren videre nedover mot oppsamlingstønnene. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Tapping fra tjæremile på Nordmøre. Fotografiet ble tatt i forbindelse med innspillinga av en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm i 1966. Sentralt på dette bildet ser vi enden av det som i litteraturen kalles for «roa», et trerør som ledet tjære fra et punkt under den sentrale delen av mila mot et sted i en nedenforliggende bakkeskråning der tjæren ble samlet i tønner eller andre oppsamlingskar. Den siste biten gikk den seigtflytende væska i et åpent trerør. Roa kunne stenges med en trepropp, som tjærebrenneren her hadde satt ned i den åpne renna som førte tjæren videre nedover mot oppsamlingstønnene. Skogbruk. Tjæremile. Tjæremilebrenning. Mile. Milebrenning.

Dekking av tjæremile med omvendt torv. Vi ser sju menn og to gutter, samlet rundt en milebotn med finkløvd tyrived, stablet i en halvkuleformet haug. Dette fotografiet er tatt på et tidspunkt da den øvre delen av miledekket var på plass, muligens idet veden skulle antennes. Slike miler besto av en skålformet nedgraving i bakken, riktignok med ei grøft på den ene sida mot det fallende terreng (her skjult bak mileveden, altså på motsatt side av den bildet er tatt fra) . Over denne grøfta er det opplagt et lite stillas av tre, som underlag for den ytre delen av milebotnen. Dette partiet ble kalt for "brystet". I den nevnte grøfta lå det gjerne et rør eller ei dæle, som skulle transportere rein tjære fra traktåpningen i midten av milebotnen til ei bøtte eller tønne noen meter nedenfor. Bærekonstruksjonene i den underbygde delen av mila ble så dekt av torv og jord. Deretter ble hele milebotnen dekt med granbark eller, aller helst, bjørkenever. Neverdekket skulle bestå av fire lag inne ved sentrum av milebotnen, men det holdt med to lag ved ytterkantene. På dette underlaget ble det lagt langved, radiært fra hullet i sentrum der tjæra skulle renne ned i det underliggende holet. Oppå dette vedlaget la man mileved – kjerneved av furu (fortrinnsvis stubber) – som var kløyvd slik at tjukkelsen var maksimum 2, 5 tomme. Mileveden ble lagt slik at mila etter hvert fikk form som ei halvkule (jfr. SJF-F. 006802 - SJF-F. 006804). Så ble tyristikkene klubbet, slik at overflata ble noenlunde jamn og veden lå tett. Deretter ble veden dekt med granbar og torv, som ble lagt med grassida ned. Bare nederst langs ytterkanten var det i starten ei åpen sone, for det var her mila ble antent. Etter hvert som varmen bredte seg inn mot sentrum av mila ble også kantsonen tettet. Varmen hentet nå oksygen til den destillasjonsprosessen tjærebrenninga er gjennom miledekket. Etter hvert begynte det å dryppe og renne gjennom renna som kom fram under milebrystet, hvor det var plassert ei oppsamlingstønne. Det første destillatet som kom var vannblandet og tynt og gikk under betegnelsen «tjæreveg». Den beste tjæra kom midt i brenningsforløpet og var lysebrun og rein. Mot slutten ble produktet mørkere, seigere og mer grovkornet. Da dette fotografiet sto to gutter og betraktet arbeidet med mila fra posisjoner til høyre i bakgrunnen.

Kløyving at tyrived til tjæremile. Fotografiet er tatt på en lysning i furuskogen, der vi ser seks menn i arbeid, mens et par gutter fulgte aktiviteten med interesse. Det kan synes som om tyristikkene ble kløvd på et par digre tømmerstokker som lå på bakken. Man kan få tjære fra de fleste vedtyper, men furu foretrekkes, og særlig stubber fra gamle trær. I slikt råstoff var det gjerne 15-30 prosent harpiks, mens ung yteved bare innehold 2-5 prosent av dette stoffet, som kunne tørrdestilleres til tretjære.

Finkløvd tyrived, opplagt i noe som skal bli ei tjæremile. Mila var i dette tilfellet plassert i forholdsvis flatt terreng, på en liten lysning i lauvskogen. Milebotnen later til å være en skålformet nedgraving i bakken, antakelig med forholdsvis bratte ytterkanter. Under en del av milebotnen (jfr. SJF-F. 006805, antakelig til høyre for bildekanten her) var det imidlertid gravd ei grøft, og over denne kvilte milebotnen på bærekonstruksjoner av tre. I den nevnte grøfta lå det gjerne et rør eller ei dæle, som skulle transportere rein tjære fra traktåpningen i midten av milebotnen til ei bøtte eller tønne noen meter nedenfor. Den indre delen av denne kanalen ble dekt med jord. Bærekonstruksjonene i den underbygde delen av mila ble dekt av torv og jord. Deretter ble milebotnen dekt med granbark eller, aller helst, bjørkenever. Neverdekket skulle bestå av fire lag inne ved sentrum av milebotnen, men det holdt med to lag ved ytterkantene. På dette underlaget ble det lagt langved, radiært fra hullet i sentrum der tjæra skulle renne ned i det underliggende holet. Oppå dette vedlaget la man mileved – kjerneved av furu (fortrinnsvis stubber) – som var kløv slik at tjukkelsen var maksimum 2, 5 tomme. Mileveden ble lagt slik at mila etter hvert fikk form som ei halvkule, noe som framgår tydelig av dette fotografiet. Så ble tyristikkene klubbet, slik at overflata ble noenlunde jamn og veden lå tett. Deretter dekte tjærebrennerne veden med granbar og torv, som ble lagt med grassida ned. Bare nederst langs ytterkanten var det i starten ei åpen sone, for det var her mila ble antent. Etter hvert som varmen bredte seg inn mot sentrum av mila ble også kantsonen tettet. Varmen hentet nå oksygen til den destillasjonsprosessen tjærebrenninga er gjennom miledekket. Etter hvert begynte det å dryppe og renne gjennom renna som kom fram under milebrystet, hvor det var plassert ei oppsamlingstønne. Det første destillatet som kom var vannblandet og tynt og gikk under betegnelsen «tjæreveg». Den beste tjæra kom midt i brenningsforløpet og var lysebrun og rein. Mot slutten ble produktet mørkere, seigere og mer grovkornet. Da dette fotografiet ble tatt satt fire gutter bak den ferdigstablete veden på milebotnen.

Befaring på en lokalitet der man var i ferd med å bygge ei tjæremile. Vi ser 15-16 menn og gitter, som sto i en halvsirkel rundt milebotnen. Den besto av en skålformet nedgraving i bakken, riktignok med ei grøft på den ene sida mot det fallende terrenget nedenfor. Over denne grøfta er det opplagt et lite stillas av tre, som underlag for den ytre delen av milebotnen. Dette partiet ble kalt for "brystet". I den nevnte grøfta lå det gjerne et rør eller ei dæle, som skulle transportere rein tjære fra traktåpningen i midten av milebotnen til ei bøtte eller tønne noen meter nedenfor. Røret var ennåpikke på plass da dette fotografiet ble tatt. Når dette var ordnet, ble den indre delen av kanalen ble dekt med jord. Bærekonstruksjonene i den underbygde delen av mila ble så dekt av torv og jord. Deretter ble hele milebotnen dekt med granbark eller, aller helst, bjørkenever. Neverdekket skulle bestå av fire lag inne ved sentrum av milebotnen, men det holdt med to lag ved ytterkantene. På dette underlaget ble det lagt langved, radiært fra hullet i sentrum der tjæra skulle renne ned i det underliggende holet. Oppå dette vedlaget la man mileved – kjerneved av furu (fortrinnsvis stubber) – som var kløyvd slik at tjukkelsen var maksimum 2, 5 tomme. Mileveden ble lagt slik at mila etter hvert fikk form som ei halvkule (jfr. SJF-F. 006802 - SJF-F. 006804). Så ble tyristikkene klubbet, slik at overflata ble noenlunde jamn og veden lå tett. Deretter ble veden dekt med granbar og torv, som ble lagt med grassida ned. Bare nederst langs ytterkanten var det i starten ei åpen sone, for det var her mila ble antent. Etter hvert som varmen bredte seg inn mot sentrum av mila ble også kantsonen tettet. Varmen hentet nå oksygen til den destillasjonsprosessen tjærebrenninga er gjennom miledekket. Etter hvert begynte det å dryppe og renne gjennom renna som kom fram under milebrystet, hvor det var plassert ei oppsamlingstønne. Det første destillatet som kom var vannblandet og tynt og gikk under betegnelsen «tjæreveg». Den beste tjæra kom midt i brenningsforløpet og var lysebrun og rein. Mot slutten ble produktet mørkere, seigere og mer grovkornet. Da dette fotografiet ble tatt satt fire gutter bak den ferdigstablete veden på milebotnen.

Finkløvd tyrived, opplagt i noe som skal bli ei tjæremile. Mila var i dette tilfellet plassert i forholdsvis flatt terreng, på en liten lysning i lauvskogen. Milebotnen later til å være en skålformet nedgraving i bakken, antakelig med forholdsvis bratte ytterkanter. Under en del av milebotnen (delvis skjult bak de tre mennene til venstre i bildet) var det imidlertid gravs ei grøft, og over denne kvilte milebotnen på bærekonstruksjoner av tre. I den nevnte grøfta lå det gjerne et rør eller ei dæle, som skulle transportere rein tjære fra traktåpningen i midten av milebotnen til ei bøtte eller tønne noen meter nedenfor. Den indre delen av denne kanalen ble dekt med jord. Bærekonstruksjonene i den underbygde delen av mila ble dekt av torv og jord. Deretter ble milebotnen dekt med granbark eller, aller helst, bjørkenever. Neverdekket skulle bestå av fire lag inne ved sentrum av milebotnen, men det holdt med to lag ved ytterkantene. På dette underlaget ble det lagt langved, radiært fra hullet i sentrum der tjæra skulle renne ned i det underliggende holet. Oppå dette vedlaget la man mileved – kjerneved av furu (fortrinnsvis stubber) – som var kløv slik at tjukkelsen var maksimum 2, 5 tomme. Mileveden ble lagt slik at mila etter hvert fikk form som ei halvkule, noe som framgår tydelig av dette fotografiet. Så ble tyristikkene klubbet, slik at overflata ble noenlunde jamn og veden lå tett. Deretter ble veden dekt med granbar og torv, som ble lagt med grassida ned. Bare nederst langs ytterkanten var det i starten ei åpen sone, for det var her mila ble antent. Etter hvert som varmen bredte seg inn mot sentrum av mila ble også kantsonen tettet. Varmen hentet nå oksygen til den destillasjonsprosessen tjærebrenninga er gjennom miledekket. Etter hvert begynte det å dryppe og renne gjennom renna som kom fram under milebrystet, hvor det var plassert ei oppsamlingstønne. Det første destillatet som kom var vannblandet og tynt og gikk under betegnelsen «tjæreveg». Den beste tjæra kom midt i brenningsforløpet og var lysebrun og rein. Mot slutten ble produktet mørkere, seigere og mer grovkornet.

Fem menn legger finkløvd tyrived på noe som skal bli ei tjæremile. En gutt i bakgrunnen følger arbeidet med interesse. Mila var i dette tilfellet plassert på en bakkekam i relativt slakt terreng. Milebotnen later til å være en skålformet nedgraving i bakken, antakelig med forholdsvis bratte ytterkanter. Under en del av milebotnen (her skjult bak all veden, altså på motsatt side) var det imidlertid gravd ei grøft, og over denne kvilte milebotnen på bærekonstruksjoner av tre. I den nevnte grøfta lå det gjerne et rør eller ei dæle, som skulle transportere rein tjære fra traktåpningen i midten av milebotnen til ei bøtte eller tønne noen meter nedenfor. Den indre delen av denne kanalen ble dekt med jord. Bærekonstruksjonene i den underbygde delen av mila ble dekt av torv og jord. Deretter ble milebotnen dekt med granbark eller, aller helst, bjørkenever. Neverdekket skulle bestå av fire lag inne ved sentrum av milebotnen, men det holdt med to lag ved ytterkantene. På dette underlaget ble det lagt langved, radiært fra hullet i sentrum der tjæra skulle renne ned i det underliggende holet. Oppå dette vedlaget la man mileved – kjerneved av furu (fortrinnsvis stubber) – som var kløv slik at tjukkelsen var maksimum 2, 5 tomme. Mileveden ble lagt slik at mila etter hvert fikk form som ei halvkule, noe som framgår tydelig av dette fotografiet. Så ble veden klubbet, slik at overflata ble noenlunde jamn og veden lå tett. Deretter ble veden dekt med granbar og torv, som ble lagt med grassida ned. Bare nederst langs ytterkanten var det i starten ei åpen sone, for det var her mila ble antent. Etter hvert som varmen bredte seg inn mot sentrum av mila ble også kantsonen tettet. Varmen hentet nå oksygen til den destillasjonsprosessen tjærebrenninga er gjennom miledekket. Etter hvert begynte det å dryppe og renne gjennom renna som kom fram under milebrystet, hvor det var plassert ei oppsamlingstønne. Det første destillatet som kom var vannblandet og tynt og gikk under betegnelsen «tjæreveg». Den beste tjæra kom midt i brenningsforløpet og var lysebrun og rein. Mot slutten ble produktet mørkere, seigere og mer grovkornet.