999 results in KORO:

Haakonsvern orlogsstasjon

Haakonsvern i Bergen er hovudbase for Sjøforsvaret. 3500 offiserar, sivile og vernepliktige har arbeidsplass ved det som ofte blir kalla eit samfunn i miniatyr, med brannstasjon, sjukestove, postkontor, kyrkje, lege- og tannlegekontor, kjøkken, brakker og verkstadar. I samband med tre større byggeprosjekt ved basen har Ståle Sørensen (NO) produsert skulpturinstallasjonen Krigens krav. Verket er plassert utanfor eit nytt, stort fleirfunksjonsbygg. Krigens krav består av tjue høge, raude skulpturar forma som piler som står med spissen ned i og rundt ei sirkulær sementform av betong. Denne «blinken» fungerer også som sitjeplass. Ein lyskastar er montert slik at pilene kastar skugge på veggen bak om kvelden. Ser ein berre skuggane, liknar dei like mykje på blomar i knopp som på piler. Slik illustrerer kunstverket Sjøforsvaret si verksemd samtidig som det opnar for andre perspektiv og gir høve til avkopling. Tittelen Krigens krav viser til dei ekstraordinære eigenskapane krig og forsvar krev, og er også namnet på ei av øvingane sjørekruttane må igjennom. Bogeskyting har lange tradisjonar i Forsvaret. I meir overført tyding illustrerer skulpturen kva soldatane blir øvde opp i. Det handlar om å halde kontrollen og yte maksimalt – å sikte, treffe og unngå å bli treft sjølv. Ståle Sørensen er utdanna ved Chelsea College of Arts og Kunsthøgskolen i Bergen. Han jobbar med skulptur og installasjon i forskjellige materiale og har gjennomført fleire offentlege kunstprosjekt, mellom anna ved Valle Hovin stadion i Oslo, Brattørkaia i Trondheim og ei rekkje skolar.

Høgskulen i Volda, Hans Strøm-huset

Høgskulen si avdeling for samfunnsfag og historie held til i bygningen, som etter ombygginga består av verkstader for mediefag, store nye læringsrom, eit ope studentareal og arbeidsplassar for 47 høgskuletilsette. Ein serie på fem handlaga silketrykk av Matteo Rosa (IT/SE) har fått plass i bygget. Silketrykka viser skriftteikn frå ulike språk og frå ulike kjelder. Desse er skanna og lagt oppå kvarandre slik at dei skaper abstrakte motiv. Ein kjenner igjen teksten som skrift, men den er likevel ikkje mogleg å forstå. Slik blir kunstverka ei form for historiske manuskript med innhald som er blitt omarbeidd og brukt om igjen. Kunstverka kan leie tanken til studentnotat. Motiva viser dermed både til det som skjer i bygget, og til korleis kunnskap blir utvikla og vidareformidla – i kvar og ein av oss og i eit større perspektiv gjennom at forsking blir til ny kunnskap ved at ein bygger stein på stein på tvers av språk og fagfelt. Samtidig viser silketrykka til eit samansurium av stemmer. Dei er eit bilde på liva som utspeler seg ved ein utdanningsinstitusjon, og på relasjonane mellom alle dei ulike menneska som har sitt daglege virke her. Matteo Rosa (f. 1978) brukte fleire år på å samle inn tekstane som silketrykka er baserte på. Tekstutdraga er henta frå brev skrivne av migrantar til venner og slektningar i heimlanda deira. Dei er frå ulike tidsepokar og på ulike språk. Serien er opphavleg laga som eit offentleg rom-prosjekt til den fleirkulturelle bydelen Möllevången i Malmö, men er også montert i Kongsvinger fengsel, som er eit høgsikkerheitsfengsel for personar som ikkje er norske statsborgarar. Arbeida utforskar migrantperspektivet og dei ofte dramatiske, andre gonger kvardagslege forteljingane til migrantar på ein poetisk måte. I eit globalt perspektiv er kunstverka i serien til Rosa evig aktuelle, da menneske alltid har flytt på tvers av landegrenser og språk. Studentar som er langt heimanfrå, kanskje for første gang, kan oppleve verka som ei forteljing om deira nye tilvære.

Salten og Lofoten tingrett, Bodø

En serie med tre optiske landskap av Per Formo (f.1952), to landskapsmotiver tatt på analog film av Kaja Leijon (f.1980) og et fotografi av Monica Flakk (f.1988) med naturstein er valgt ut. Motivene inviterer til nærmere betraktning og blir et område å hvile blikket på.  Monica Flakk bor og arbeider i Oslo, der hun også er utdannet på Kunsthøgskolen. Kjernen i hennes produksjoner omhandler steiner og fjell, som formidles gjennom fotografi og avstøpninger. Kunstverket Marks in the Archive #1 består av ulike fotografiske utsnitt med naturstein, som er satt sammen til en komposisjon. Utsnittene bidrar til en anonymisering av geografiske beliggenhet og størrelse. De blir fragmenter av en større helhet, der farger, strukturer og den geologiske historien fremheves. Fotografiene i samspill blir et fortellende grep som forsterkes ved at verket er montert direkte på fauskemarmoren i lokalet, og knyttes opp til bygget i seg selv.   Kunstnerskapet til Kaja Leijon utforsker også det naturlige landskapet gjennom fotografiet. Hun er opptatt av å belyse det forsømte og utelatte i sitt arbeid. Relief og Haze med sine analoge uttrykk, disige lys og svale fargenyanser, fanger den type skjørhet og mystikk over motivene. Bildene hennes kan betraktes som ufortalte historier, som kommer til uttrykk på en poetisk måte gjennom fotografi. Leijon er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor hun nå bor og arbeider. Hun har også studert ved Nordland Kunst og Filmskole i Lofoten, Prague International Film School og CalArts i Califonia. Hennes kunstneriske praksis består av fotografi og film, og kortfilmene hennes er vist på filmfestivaler i Norge, Finland, Tyskland og Amerika.    Per Formo arbeider i det mer abstrakte uttrykket der han komponerer maleriene sine ved bruk av rutenett og definerte strukturer. Selv sier han: “Jeg vil lage noe som er veldig klart og tydelig og presist som form og uttrykk, men som ikke er spesifisert når det gjelder innhold”. Hans musikalske bakgrunn bidrar inn i hvordan de rytmiske linjeforløpene bearbeides. De geometriske abstraksjonene skaper et presist formspråk, som i sin helhet kan fremstå som optiske landskap.  Maleriene sine plasseringer i lokalet bidrar til at de kan betraktes på ulike avstander, men kan også betraktes på nært hold. Formo er musiker og billedkunstner. Han er utdannet ved kunstakademiet i Trondheim, og musikkonservatoriene i Trondheim og Kristiansand. Han har arbeidet med geometriske abstraksjoner i snart tretti år og har stilt ut på en rekke visningssteder i Norge, i tillegg til å ha gjennomført flere verk i det offentlig rom. Han er kjøpt inn av blant annet Nasjonalmuseet, Trondheim Kunstmuseum og Norsk Kulturråd. 

TEST DEKODE

Dette er en test for Dekode.

Drammen tinghus

Til plassen utenfor inngangspartiet til Drammen tinghus har Germain Ngoma (f. 1953) laget skulpturen "Prosess", som består av modulbaserte, omskiftende materialer bygget opp rundt en indre kjerne av stål. Bruk av papir og bøker gir assossiasjoner til lovverket, mens den støpte epoxyens transparens er inspirert av Drammenselva like ved. En større naturstein montert på toppen gir verket tyngde. Utformingen bryter med tinghusets stramme arkitektur – en kontrast som inviterer til refleksjon over konteksten verket er plassert i. I kunstnerskapet sitt har Ngoma ofte hatt fokus på prosess og gjenstandenes forgjengelighet. I Drammen har han utfordret dette og skapt et varig, offentlig verk. – Jeg samler på objekter og materialer som har blitt vraket, ting som blir kastet etter bruk, men fortsatt bærer i seg en referanse til hva de er, sier han selv om sitt kunstnerskap. Ngoma endrer og bearbeider materialer og gjenstander fra sine opprinnelige former og funksjoner, og gir dem en ny verdi. Utenfor tinghuset blir transformasjonsaspektet et symbol på møtet mellom enkeltmennesket og rettsvesenet. Verket "Skyen" av HC Gilje (f. 1969) er en fritthengende, dynamisk lysinstallasjon. Den sirkelformede installasjonen i trappeåpningen, godt synlig fra gateplan, er laget av smartglassflater satt i system. Smartglass er glassflater som kan veksle mellom opakt og gjennomsiktig ved hjelp av strøm, og som alltid er i forandring. Verket endrer seg med lysforholdene i rommet og fremstår diskré på dagtid og tydeligere på kveldstid, når innelyset er dempet og det er mørkt ute. Bruk av lys har en særlig symbolsk betydning i kontekst av tinghuset, som noe som tegner, beregner, kamuflerer og viser frem. Lys handler også om tid – om vår opplevelse av tid og minnene vi knytter til den. Dette innstendige fokuset på lys, både som egenverdi og i relasjon til sted og rom, er helt sentralt i Giljes kunstnerskap. Verket "Justitia" av Jørleif Uthaug (1911–1990) ble opprinnelig laget til gamle Drammen tinghus i Erik Børresens allé. I 1963 ble en seks meter høy skulptur i hamret kobber med emaljerte partier oppført på fasaden, mens fire mindre variasjoner i samme materialer ble plassert i rettssalene innendørs. Én av disse mindre skulpturene har fått plass i andre etasje i nye Drammen tinghus, som et viktig kunstnerisk og historisk bindeledd mellom fortid, nåtid og fremtid. "Justitia" er rettferdighetens gudinne i romersk mytologi – i vår tid, en personifisering av rettsvesenet og rettferdighet. Hun fremstilles oftest som en stående kvinneskikkelse med sverd og vekt i hver sin hånd og bind for øynene. Sverdet representerer rettshåndhevelsen, vekten den dømmende virksomheten og øyebindet upartiskhet. Germain Ngoma (f. 1953) er en norsk-zambisk billedkunstner, utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens kunstakademi i Oslo. Han har vært verksmester i skulptur og støping ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) siden 1987, og har hatt stor innflytelse på utviklingen av norsk samtidskunst. Prosess er hans første permanente, offentlige prosjekt. HC Gilje (f. 1969) jobber med installasjoner, live performance, scenografi og video, i hovedsak stedsspesifikt og temporært, og med særlig fokus på lys. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim, og har en lang utstillingskarriere i både inn- og utland.

BUF Kvammen akuttstasjon

Haukeland universitetssjukehus Glasblokkene, fase 2

Den første delen av Glasblokkene, som husar det nye barne-, ungdoms- og kvinnesenteret ved Haukeland universitetssjukehus, opna i mai 2017. Nå er heile prosjektet opna, og alle tilbod innan klinisk psykisk helsevern og habilitering for barn og unge er samla, i tillegg til Sykehusskolen og Energisenteret. Glasblokkene har fått ei rekke nyproduserte kunstverk som er laga spesielt for sjukehuset. Kunstprosjekta er blitt utvikla med tanke på staden og dei som oppheld seg her. Eit anna viktig prinsipp har vore at kunstverka skal vere offentleg tilgjengeleg for både pasientar, pårørande og tilsette ved sjukehuset. Derfor er kunsten nettopp på dei stadene der flest mogleg vil kunne møte den. Utanfor hovudinngangen finn vi dei fargerike søylerekkene Sinus, Fibonacci og Korpus av Edith Lundebrekke. I hagane er Perler av kunstnarduoen Mari Røysamb og Ole Rósen plassert. I alt elleve store skulpturar i ulike materiale er spreidde rundt i hagane. Skulpturgruppa Invers XI, Invers XII og Invers XIII av Petter Hepsø står også her ute. Den viser til den populære barneleika My Little Pony. Den tyske kunstnargruppa inges Idee har laga dei to store og teikneserieaktige skulpturane Nice to see you. Eit par kjempestore briller og eit par kaninøyre stikk opp av bakken på kvar si side av ein gangsti og er vende mot kvarandre. Ved hovudinngangen blir vi møtt av blyantteikningane til Anne Knutsdatter Wille i verket¿Barn som helter – helter som barn. Blyantteikningar er forstørra og overført til ei lang rekke glasflater ved hovudinngangen og mot symjehallen. Wille har også laga Teorien om alt, som har eit mer abstrakt uttrykk og er basert på måleri overført til folie på glas. Like innanfor hovudinngangen finn vi dei to interaktive vegginstallasjonane¿Colour Cloud¿av engelske Miriam Sleeman og australske Thomas Sloan. Når det er roleg i lokalet, pulserer to prismeaktige digitale tavler sakte i abstrakte fargemønster. Når nokon nærmar seg og stiller seg foran tavlene, reagerer verket dynamisk. Det var en gang¿av Ida Carolyn Helland-Hansen er fargerike linoleumsmønster som mellom anna fungerer som leielinjer i golvet og viser veg til dei ulike undervisningsromma på Sykehusskolen. Helland-Hansen har også laga det andre golvverket, Brusebroene, som strekker seg langs golva i dei fem gangbruene som bind bygningane saman. I eit opphaldsrom som brukast til å slappe av, har Bertil Greging brukt ein heil vegg til dei to figurane i veggmåleriet Med hodet i Bergen?. Dei iaugefallande fargane er ikkje noko vi vanlegvis forbind med sjukehus, som tradisjonelt har kvite veggar. Den komplekse formasjonen Bølger, blomst og sammenvevde bånd av Hilde Hauan Johnsen er laga av bjørkefiner som er lyssett på baksida. Slik blir naturen trekt inn i ei av dei kritiske sonene i Glasblokkene: staden der dei fødande kjem inn. Dei små marmorskulpturane Som små av Håkon Anton Fagerås minner oss på dei aller minste og sårbare blant oss. Fagerås er ein av få samtidskunstnarar som bruker marmor og høgg skulpturane sine sjølv. Vidare er ei rekke grafiske trykk og serielle originalarbeid kjøpt inn til dei ulike sosiale sonene og venteromma i sjukehuskomplekset. Dei to illustratørane Øyvind Torseter og Ola Lysgaard har utvikla to kunstbøker for barne- og tenåringspasientar. Bøkene er meint å gi ein leiken presentasjon av kunstverka i Glasblokkene og inviterer lesaren til å gå på oppdagingsferd på eiga hand. Haukeland universitetssjukehus har opparbeida seg ei stor og omfattande kunstsamling gjennom mange år. Herfrå kjem mellom anna Rytterfrise, eit monumentalt keramisk veggrelieff frå 1968 av Frans Widerberg, som har fått ny plassering i symjehallen i Glasblokkene.

Statped Diamanten skole

På Diamanten skole i Oslo er utgangspunktet for pedagogikk og læring annerledes. Den lille skolen har et grunn- og videregående skoletilbud til elever med medfødt døvblindhet som har behov for taktil tilnærming i opplæringen. Skådalen skole for døvblindfødte ble i 1980 opprettet på Skådalen kompetansesenter. Våren 2020 ble skolen flyttet fra Skådalen til Oppsal, og skolen fikk sitt nye navn, Diamanten skole for elever med døvblindhet. Da Liv Bugge skulle utforme et nytt kunstverk spesielt for skolen ble det lagt vekt på at det taktile og sensoriske skulle fremheves. Hennes utgangspunkt ble tanken om å kunne reise med hendene, og resultatet er relieffer av reelle landskap, steder eller objekter i ulike materialer som sammen utgjør fragmenter av et Norgeskart, totalt 16 steder. Gjennom å reise med ulike deler av kroppen, fingertuppene eller andre sanser, utspiller resten av reisen seg i fantasien. Hvordan føles det for den enkelte å bevege seg gjennom ulike landskap, kjenne forskjellige temperaturer, teksturer, lukter og lyder? Liv Bugge (f. 1974) bor og jobber i Oslo. Hun er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo og HISK (Higher Institute for Fine Art) i Belgia, og hun avla en PHD ved Kunstakademiet i Oslo (KHiO) i 2019. Hun jobber hovedsakelig innenfor film/video og skulpturelle uttrykk.

NFI Norsk filminstitutt

I 1986 eksploderte romfergen Challenger over Atlanterhavet, bare 73 sekunder etter å ha forlatt bakken. Oppskytingen ble vist live på TV, og gjorde dypt inntrykk på den da 15 år gamle Jone Kvie. I dag er verdensrommet og dets mysterier, for ikke å si menneskets trang til å utforske det, en viktig del av kunstnerskapet hans. Det samme gjelder film; Kvie lar gjerne et bakgrunnsobjekt eller en stemning fra en film få et konkret utløp i verkene sine. Hans drivkraft som kunstner omtales gjerne som eksistensialistisk. Hva betyr det å være menneske i verden? 70 kilo tunge "Stellar Core II" fra 2011 har tidligere vært vist i Berlin og på Stavanger Kunstmuseum. Til Norsk Filminstitutt ville Kvie lage et satellittverk til skulpturen for å skape en historie i rommet. Resultatet ble den mindre, månelignende "Lunar body (event)". Nå svever de to bronseskulpturene i rommet som lysende objekter i kinomørket. De henger sammen, men representerer ulike fenomener. "Stellar Core II" er basert på bilder og målinger av de voldsomme prosessene som hele tiden foregår i stjernene. Energien som forløses i blant annet solstormer er visualisert ved at profane objekter som ballonger, avispapir og pappmasjé er plassert utenpå skulpturens kuleformede sentrum. Mens de lekne formene i "Stellar Core II" er gitt av indre prosesser i stjernens kjerne, blir den mindre, månelignende "Lunar body (event)" truffet av krefter utenfra. Formen endres av den ytre påvirkningen fra et annet himmellegeme. Sammen gir skulpturene fysisk form til forsøket på å forstå det ukjente. De er enkle å lese, samtidig som de åpner for at betrakteren kan fylle inn en egen historie. Jone Kvie (f. 1971) er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, og bor og arbeider i Napoli og Berlin. Han har stilt ut ved blant annet ARoS Kunstmuseum i Århus, Nasjonalmuseet og Kunstnernes Hus i Oslo og Bergens Kunstmuseum, samt gallerier over hele verden. I 2022 deltok han på den 15. utgaven av Documenta i Kassel.

Ila fengsel og forvaringsanstalt, NFFA - Nasjonal forsterket fellesskapsavdeling

Ila fengsel har gjennomgått en renovering og KORO har gjennomført nye kunstprosjekter. Under samtaler med mottaker, befaringer og undersøkelser var det tre steder som utpekte seg for kunst: besøksavdelingen, der de innsatte får besøk utenfra; Aulaen som blir benyttet til ulike sosiale aktiviteter, seremonier og tilstelninger; og luftegården i avdeling G, en avsondret del av fengselet. "Come Next Spring" er fire malerier og en solseng spesielt laget for fire besøksrom og en luftegård på Ila Fengsel. Andreas Siqueland har malt utendørs i løpet av et år. Utgangspunktet for maleriene er de nære omgivelsene på gården der han bor. Som eneste inventar i luftegården sto et gammelt slitt piknikbord av bestandige materialer. Bordet har en standardisert utforming slik man ser på offentlige plasser. Dette bordet har han transformert til en solseng ved å gjenbruke å sette sammen delene på en ny måte. I fengselets aula har Liilian Saksi skapt det store veggteppet "Solfall (Irma, Hilma, Sheila, Balder, Salme)" , spesielt utformet for stedet. Gjennom en møysommelig prosess håndspinner og farger hun ullgarnet i arbeidet sitt selv, og garnet kommer fra både hennes egne og foreldrenes sauer. Teknikken hun har jobbet i kalles sprang og er en gammel, tradisjonsrik håndverksteknikk der garnet flettes. Sammen har Saksi og Siqueland på hvert sitt unike vis brakt natur og poesi inn i de ellers sterile og nøytrale rommene som en taktil, åpen og tilstedeværende skikkelse. Kurator Eirin Støen har tidligere gjennomført et større kunstprosjekt ved fengselet, "En forestilling om frihet" (2019) i luftegården til avdeling Annekset. I dette prosjektet var Støen kunstner. Erfaringer og kunnskap hun tilegnet seg gjennom denne prosessen har hun tatt med seg inn i kuratorarbeidet for de nye kunstprosjektene. Som kurator har det vært viktig å finne frem til kunstnere som finner inspirasjon i eller på ulike måter forholder seg til naturen og omgivelsene rundt seg. Det har også vært et sentralt element at kunstnerne på sine unike vis bearbeider og kontekstualiserer kunstverk i dialog med naturen. Videre har det vært viktig å bryte med omgivelser som oppleves som kontrollerte og kjølige, og bringe inn verk og kunstnere som går i dialog med stedet og aktiverer rommene som verkene blir en del av.

Storskog grenseovergang EES

Motivene i "Vedbilder" er en registrering, hvor skogsmiljø avbildes på en direkte måte. Vekstenes karakter er forsøkt ivaretatt og kunstnerens menneskelige, nytteorienterte blikk er utilslørt. For kunstneren er skogen ikke bare natur og rekreasjon, men også et sted for å hente nyttevekster, ved og annet som trengs. For hvordan hadde vel livet her nord opp gjennom tidene vært uten ved? "Vedbilder" er en fortsettelse av serier kunstneren har arbeidet med i og omkring barndomshjemmet og foreldrenes organisering av omgivelsene. Men i Vedbilder rettes kontemplasjonen i større grad mot ressursspørsmål og en grunnleggende tanke om økonomi. Økonomi som i en eller annen form er fundament for kultur og kulturuttrykk. Bildene ble opprinnelig laget til en utstilling på Interkulturelt Museum på Grønland i Oslo i 2010. Geir Tore Holm vokste opp i Olmmáivággi/Manndalen i Troms. Han er billedkunstner, bor og arbeider på gården Øvre Ringstad i Skiptvet, Østfold sammen med Søssa Jørgensen. Sammen startet de stedskunstfellesskapet Sørfinnset skole/ the nord land i Gildeskål, Nordland i 2003. Geir Tore Holm var prosjektleder for etableringa av Kunstakademiet i Tromsø i 2007 og stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo med doktorgradsprosjektet Poetikk for estetikk i endring som han disputerte med i 2017. Han har vært kurator for en rekke utstillinger, senest Nils-Aslak Valkeapää/Áillohaš ved Henie Onstad Kunstsenter. Geir Tore Holm har Statens garantiinntekt for kunstnere og fikk John Savio-prisen 2015. I juryens begrunnelse nevnes spesielt Holms innsats for å heve bevisstheten om samisk og nordnorsk kunst, og den uvurderlige betydning dette har hatt, og vil fortsette å ha, som inspirasjon for stadig nye generasjoner samiske kunstnere.

Norges grønne fagskole - Vea

Thomas Bremerstent jobber figurativt og eksperimentelt i en rekke ulike klassiske og moderne materialer. Et gjennomgående motiv i hans kunst er mystiske vesener som kan knyttes til ulike fortellinger, erindringer og myter. De tre skulpturene med titlene "Indigo Kid #1-3" viser barn som kjæler med harer. Skulpturene er først formet i leire, så støpt i betong. Deretter er de malt og farget med waterbased stain, et produkt særlig brukt i USA til behandling av gulv for å etterligne ulike typer stein. Kunstneren har brukt fargen asurblå og lakk for å skape en tilnærmet versjon av blank azuritt; en type krystall som ifølge pseudovitenskap skal roe ned sinnet, frigi stress og forvirring, samt lindre bekymringer og ubesluttsomhet. Titlene "Indigo Kid #1-3" kommer fra begrepet Indigo Children, en idé fra New Age-miljøer i 1970- årene, og en betegnelse som ble gitt til barn man hevdet hadde spesielle, usedvanlige eller overnaturlige evner og egenskaper. Thomas Bremerstent (f. 1992, Danmark) bor og jobber i Oslo og er utdannet på Kunsthøgskolen i Oslo. Han arbeider hovedsakelig med skulptur som utforsker form og materiale, samt sosiale og politiske spørsmål.

Brønnøysundregistrene

Brønnøysundregistrenes virksomhet har gått fra å ha hovedvekt på det analoge til å i stor grad nå tilby digitale løsninger og tjenester. På kort tid er det norske samfunnet blitt digitalisert, og Brønnøysundregistrene er en viktig aktør i arbeidet som en elektronisk forvalter. Nå er flere store tekstilarbeider, som tar utgangspunkt i den digitale hverdagen og den virkemidler, montert i de nye lokalene ved kaia i Brønnøysund sentrum. Tematisk kan kunstverkene av Søren Krag og Maria Brinch sies å ha en kobling til Brønnøysundregistrene, både historisk og slik virksomheten er i dag. Krags store tekstilarbeider, som han omtaler som digitale malerier, inneholder mangfoldige historiske og litterære referanser. Verkene hans skaper forbindelser helt fra oldtiden og den tidligste skriftformen mennesket kjenner til, via fremstillingsmåter utviklet under den industrielle revolusjon, og frem til vår tids heldigitale hverdag.  Maria Brinchs tekstile lag på lag med digitale trykk basert på dagliglivets fotomotiver fra mobiltelefonen viser oss hvordan både synet på motiver verdige nok for kunst har endret seg, og hvordan kunst kan skapes i dag. Alle verkene baserer seg på teknologisk utvikling, noe som er et sentralt element hos Brønnøysundregistrenes virksomhet. Kunstverkene har ulikt utgangspunkt, men flere fellesnevnere: de er insisterende, sofistikerte og søker samspill med verden rundt. De har også en leken tilnærming til materiale og form, enten formen er definert, oppbrutt eller spiller med mellomrom. Med sine klare farger både snakker de sammen, men skaper også kontraster seg imellom, og mot eksisterende interiør og arkitektur. Takket være de store vindusflatene i bygget får tekstilverkene et spennende spill med det skiftende lyset gjennom årstidene.

Statens hus i Longyearbyen, Statsbygg, Svalbard

Et analogt håndtrykket fotogravyr med tittelen Architect er kjøpt inn til Statsbygg Nords nye lokaler i Statens hus i Longyearbyen. Motivet forestiller en staselig kledd kvinneskikkelse, som poserer på en scene omgitt av tunge draperier. I fanget og i hendene holder hun tegninger som gir assosiasjoner til arkitektur og ingeniørkunst. Noen av tegningene likner på kjente byggverk fra det tidlige 1900-tallet. Bak henne skimtes elementer og symboler knyttet til kunst- og kulturhistorie, mytologi og moderne teknologi. Kunstverket kan tolkes som en symbolsk fremstilling av en arkitekt. Sverre Malling har siden sitt gjennombrudd som kunstner på starten av 2000-tallet markert seg som en viktig bidragsyter for å gjøre tegning som selvstendig kunstnerisk uttrykksmåte aktuell igjen. Hans figurative tegninger preges av stor detaljrikdom og en svært tidkrevende teknikk. Motivene hans kombinerer ofte referanser fra kunst- og kulturhistorie med samtidens strømninger innen populærkulturen.

Bjørgvin fengsel, avrusningsenhet

Ved oppstart av soning i Bjørgvin fengsel, vil innsatte som har behov for det, få tilbud om avrusning. Avrusningsenheten er oppført som et nybygg og er et pilotprosjekt for å prøve ut en ny modell for avrusning inne i et fengsel. Tidlig i prosjektet pekte utearealene seg ut som det mest aktuelle stedet for å utvikle et kunstprosjekt. Utearealene er viktige i hverdagen til de innsatte, og i samråd med dem og de ansatte ble det bestemt å oppgradere et røykeskur. Som en del av sitt prosjekt inviterte Halvor Rønning Joakim Skajaa, i Skajaa Arkitektkontor, til et samarbeid. De viste stor entusiasme og opplevde det som svært meningsfullt å bidra i arbeidet med å gi røykere et verdig rom mens de er på avrusning. En innsatt og lærere ved Åsane videregående skole har samarbeidet om bygging av skuret. Skolen tilbyr blant annet tømrerutdanning til innsatte i Bjørgvin fengsel. Skuret er bygget i tre med sokkel i betong og tak av stål. Veggene er dekket med glassfiberarmerte halvtransparente lysplater, som er mye brukt i industri og jordbruk. Både tak og vegg har lik profil, og samspillet mellom materialene gjør at bygget fremstår som helhetlig og robust. Bygget er tilpasset formatet til kunstverkene, avstanden mellom stenderne i bindingsverket er for eksempel den samme som bildenes breddeformat. Seks collager er montert på innsiden av skuret. Motivene viser overmalte, delvis tildekkede og transparente magasinsider. De følger ikke et narrativ, men felles for alle er en følelse av mangel på sikt. Man kan trekke paralleller til en fortvilet livssituasjon der man mister evnen til å orientere seg og se klart. Utgangspunktet for bildene er fascinasjon for estetikken som er forbundet med reklamebransjen, interiør- og ukeblader. Rønning har malt over magasinsidene med store og små strøk. Bildene og teksten flyttes fra populærkulturen til hans visuelle univers. Elementer som vanligvis er forbundet med lav- og høykultur spiller nå sammen i uttrykk som kan være kilde til virkelighetsflukt og en produktiv drømmetilstand. Collagene er printet med UV-print på sølv- og hvitfarget aluminium. Denne trykkemetoden brukes mye på utendørsskilt og har lang holdbarhet. Halvor Rønning (f.1984) jobber med collage, abstrakt maleri og tegning. Han har sin utdannelse fra Kunstskolen i Bergen, Kunstakademiet i Oslo og Kunstakademiet i Wien. Rønning har hatt utstillinger på blant annet Hordaland Kunstsenter i Bergen og Lucas Hirsch i Dusseldorf. Høsten 2023 er han aktuell med en separatutstilling på Landsforeningen Norske Malere (LNM). Oppdraget i Bjørgvin fengsel er hans første prosjekt for KORO.

Nic Waals Institutt, Lovisenberg Diakonale Sykehus

I Brit Fuglevaags fargesterke billedvever møtes lys og mørke, det dystre og det optimistiske, det organiske og det geometriske. Naturens former avbrytes av det menneskeskapte; en vase rødmende valmuer underlagt et strengt rutenett, planteaktige blå- og grønntoner skjult bak hissige, skarpe former. "Dag og Veien" er en del av Fuglevaags nye produksjon, i et kunstnerskap som har vært med på å utfordre tekstilkunstens rammer siden debuten på Høstutstillingen i 1965. Hun kombinerer tradisjonell billedvev med en grenseløs utforsking av både form og materialer, og blander naturfibre som ull og lin med sjokoladepapir, taustumper og pakkebånd. Alt kan veves, mener hun. Verkene hennes har ofte skapt debatt om hva billedvev skal være. Et miljøpolitisk engasjement går som en rød tråd gjennom hele Fuglevaags kunstnerskap. Gjennom materialbruk, teknikk og formspråk knytter hun gjenbruk til miljøkampen. Brit Fuglevaag (f. 1939) er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo og ved Kunstakademiet i Warszawa. Hun har hatt separatutstillinger ved visningssteder som SOFT galleri, Oslo Kunstforening, Kunstnernes Hus og Henie Onstad Kunstsenter, i tillegg til en lang rekke gruppeutstillinger i inn- og utland. Arbeidene hennes er blant annet innkjøpt av Nasjonalmuseet, Kunstindustrimuseet i Oslo, KODE, Liljevalchs Konsthall og Oslo Kommune. I 1986 fikk hun Oslo bys kunstnerpris, og i 2000 «Medalj D’or Merité et Devouement Francais» for sin kunstneriske innsats i Frankrike. En organisk aluminiumsskulptur av Sigve Knutson står rett ved inngangspartiet på institusjonen. Knutson, som er utdannet innen design, er opptatt av hvordan vi forholder oss til tingene vi omgir oss med. Hva er de laget av, hvordan bruker vi dem? Skulpturene hans er resultatet av en intuitiv prosess der han søker etter det han kaller arketypene, noe iboende i ham. Formene begynner i et bibliotek av egne skisser der han henter idéer, før de utforskes i gips. Når skulpturene får sin endelige form er det i ulike materialer som antar størrelser fra det håndterlige til det monumentale, fra tresorter som furu og bøk, til aluminium og keramikk. Knutson er opptatt av at en skulptur i offentlig rom er åpen for ulike betydninger, avhengig av hvem som ser. Sigve Knutson (f. 1991) utdannet seg ved Arkitekthøgskolen i Oslo og Design Academy Eindhoven i Nederland. Han har hatt to utsolgte separatutstillinger ved Gerhardsen Gerner i Oslo, i tillegg til blant annet Bomuldsfabrikken i Arendal og Carwan Gallery i Athen. Sørlandets Kunstmuseum og Haugar Kunstmuseum har kjøpt inn verk av ham.

Vestre Viken jordskifterett, Nesbyen

Tarald Wassviks maleri Guds gjøgler er en kombinasjon av ulike teknikker og materialer, noe som er typisk for hans kunst og som skaper et særegent og underfundig bildespråk. Maleriet består av organiske former og med en fargepalett dominert av jordfarger og gylne toner. I bildets øverste del er det skåret inn intrikate mønstre og linjespill rett på platen, mens nedre del er dominert av runde, buede og myke malte former. Motivet fremstår først som helt abstrakt, men etter hvert skimtes figurative fragmenter av en skikkelse med et landskap i bakgrunnen. Tittelen er hentet fra en barnebok som er basert på et gammelt fransk sagn om en talentfull gjøgler som opptrer på ulike torg. De synlige bærestroppene på hver side av maleriet henviser til gjøglerens sceneteppe satt opp mellom to vimpler. Jennie Hagevik Bringakers kunstnerskap inkluderer blant annet performance, skulptur og maleri. Hennes arbeid med figurative skulpturer baserer seg ofte på personlige erfaringer, der gjennomgående motiv og temaer er kvinnekropper, mor og barn-relasjon, fruktbarhetssymboler og livets kretsløp. Skulpturen Varde er et møte mellom en stein og en kvinneskikkelse utført i metall. Skikkelsen og steinen speiler hverandre gjennom tegninger i steinen. Skikkelsen ser ut som hun snur seg mot eller fra noe: er hun på vakt eller har hun oppdaget noe uventet? Ordet varde er beslektet med å være var, synonymt med å være oppmerksom, varsom, sky eller følsom. En varde kjenner vi som oppstablede steiner som ofte er plassert på fjelltopper og stier som grense – eller veimerker. De er et tegn på at du er på riktig vei. Tarald Wassvik (f. 1986) bor og jobber i Saksumdal, Lillehammer. Han er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo, Kunst – og designhøgskolen i Bergen og Kunstakademiet i København. Han har deltatt ved en rekke utstillinger og er innkjøpt av flere offentlige og private samlinger. Jennie Hagevik Bringaker (f. 1978) bor og jobber i Strømmen. Hun er utdannet scenograf og billedkunstner fra Høgskolen i Østfold og New York University. Hun har tidligere drevet performanceplattformen Trollkrem, og hatt en lang rekke utstillinger i tillegg til offentlige kunstprosjekter.

BUF Østfold ungdoms- og familiesenter, avdeling Kurland

Avdelingen på Kurland skal gi et kortvarig omsorgstilbud til barn mellom 6 og 12 år. Som en del av fornyelsen har utearealet også fått et løft i form av nye lekeapparater og sosiale soner. Skulpturen "Kranie" av Per Inge Bjørlo er plassert i tilknytning til lekeområdet og kan ses fra kjøkken og spiserom, og fra to av barnerommene. Det er ønskelig at skulpturen skal invitere til samhandling og aktivitet. Skulpturen har abstrakt, organisk voksende og voluminøs form. På tross av det, peker den mot noe gjenkjennbart og kroppslig, en form som er i ferd med å sprenge seg ut. Den er satt sammen av fire deler og støpt i industriell plast. Skulpturen har fått en solid utforming slik at barn skal kunne bruke det til lek og klatring. Den grønne fargen inviterer til både taktile og visuelle sanseopplevelser, og er ofte forbundet med håp, harmoni, helse og natur. Fargen var et ønske kunstneren presenterte etter at han fikk kjennskap til virksomheten til barne-, ungdoms- og familieetaten. Oppå ein graskledd knaus ved heimen på Kurland står "Kranie" (grøn plast) som ei tankerekke i møte med andres. Den er taus i sitt utsagn og taus til vurderingar. Ord som «beskriv» kunst, beskriv ikkje kunst. Den må sansas – og den trivs der den står. – Per Inge Bjørlo I tilknytning til skulpturen har Benjamin Solløs laget tre fargeleggingsstensiler som vil være tilgjengelig for husets brukere. Intensjonen er å oppfordre barna til å tegne og fargelegge, og dermed skape eierskap til kunstverket. Per Inge Bjørlo (f.1952) arbeider innenfor en rekke forskjellige medier og teknikker; tegning, grafikk, maleri, skulptur og installasjoner. Hans arbeider tar ofte utgangspunkt i personlige historier og handler om hvordan det er å være menneske. Bjørlo er særlig kjent for sine store, abstrakte skulpturer i forskjellige materialer som stål, lys, hår og knust glass i eksperimentell utforskende stil. Han er utdannet ved Bergen Kunsthåndverkskole og på Kunstakademiet i Oslo. Han er representert i nasjonale og internasjonale samlinger som Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley Museet for Moderne kunst, Moderna Museet i Stockholm, Metropolitan Museum of Art i New York og Tate Gallery i London.

Statens hus i Vadsø

For kurator Monica Milch Gebhardt var det naturlig å ta utgangspunkt i "tre stammers møte", et etablert kulturhistorisk begrep i regionen. Både kulturelt og språklig har området vært preget av den samiske, kvenske/norskfinske og norske kulturen. Samene er bosatt i Sápmi, som omfatter det nordlige Norge, Sverige, Finland og Russland. De finske innvandrerne, som i dag kalles kvener og norskfinner, kom til Troms og Finnmark hovedsakelig på 1700- og 1800-tallet. Under fornorskingsprosessen ble både kvener/norskfinner og samer utsatt for undertrykkelse av den norske staten. Gebhardt har ønsket å fremheve yngre kunstnere med ulik tilknytning til Nord-Norge. Dels for å understreke det kulturelle og språklige mangfoldet i regionen, dels for å vise hvordan en ny generasjon forholder seg til komplekse spørsmål rundt søken etter identitet, utforsking av bakgrunn og et tapt språk. Kvensk/norskfinsk kultur, som er fremtredende i Vadsø, er blitt særlig fremhevet i kunstprosjektet. To nyetablerte kunstnere med kvensk bakgrunn har laget helt nye verk spesielt for Statens Hus. Maija Liisa Björklund og Åsne Kummeneje Mellem har begge markert seg i bølgen av ny kvensk bevisstgjøring. Björklund har i flere prosjekter fordypet seg i kvenske symboler og deres betydning, mens Mellem utforsker kvensk tradisjonshåndverk i sine arbeider. I tillegg er det kjøpt inn deler av en fotoserie av Marte Lill Somby og Jukke Rosing, tegninger av Ragna Misvær Grønstad og skulpturelle objekter av Philipp Spillmann. På hver sin måte bidrar kunstnerne til et nyansert bilde av historien og det kulturelle og språklige mangfoldet i regionen. Gebhardt har også rekuratert Statsforvalterembetets eksisterende samling av verk signert kunstnere med nordnorsk, samisk og kvensk/norskfinsk tilknytning. John Savio (1902–1938, Sør-Varanger) jobbet hovedsakelig med tresnitt og regnes som en av de mest sentrale samiske kunstnerne. Kaare Espolin Johnson (1907–1994, Surnadal) tilbrakte oppveksten i Finnmark og var kjent som en folkelivsskildrer. Brit Fuglevaag (f. 1939, Kirkenes) anses som en av norsk tekstilkunsts store fornyere gjennom sin eksperimentering med fibre, teknikker og farger. Mange av hennes motiver er hentet fra Varanger. Og sist, men ikke minst: Ivar Sælø (1907–1978, Vadsø), som ble svært populær og kjent for sine malerier av landskap, miljøer og mennesker i Øst-Finnmark. Stáhta Viessu Cáhcesullos: Golmma ceardda gávnnadeapmi. Sápmelaccat, kvenat/dároláddelaccat ja dážat leat jahkecudiid ollodahkii eallán bálddalaga Davvi-Norggas. Dán golmma veahkadatjoavkku dálááiggi perspektiiva lea Stáhta Viesu odda dáiddaprošeavtta vuolggasadji Cáhcesullos. Kuráhtorii Monica Milch Gebhardt leai lunddolaš atnit vuolggasadjin golmma ceardda gávnnadeami, mii lea guovllu sajáiduvvan kulturhistorjjálaš doaba. Guovllu leat sámi, kvena/dároláddelaš ja dáža kultuvrrat báidnán sihke sihke kultuvrralaccat ja gielalaccat. Dáruiduhttinproseassas šadde sihke kvenat/dároláddelaccat ja sápmelaccat gillát duolbmama vuolde. Gebhardt lea háliidan bajidit albmosii nuorat dáiddáriid, geain lea iešgudege gullevašvuohta Davvi-Norgii. Osohahkii deattastan dihtii guovllu kultuvrralaš ja gielalaš girjáivuoda, osohahkii cájehan dihtii mo odda sohkabuolva meannuda má¿ggabealagis gažaldagaiguin identitehta ohcama, duogáža dihtošteami ja giela manaheami hárrái. Kvena/dároláddelaš kultuvra mii lea dovddus Cáhcesullos, lea earenoamážit bajiduvvon dáiddaprošeavtta bokte. Guokte easkkaálgán dáiddára geain lea kvena duogáš, leaba ráhkadan áibbas odda dáiddabargguid vásedin Stáhta Vissui. Maija Liisa Björklund ja Åsne Kummeneje Mellem leaba goappašagat leamaš oidnosis odda kvena morráneami bárus. Björklund lea má¿gga prošeavttas ciek¿udan kvena symbolaide ja daid mearkkašupmái, ja Mellem fas suokkarda bargguinis kvena árbevirolaš giehtaduoji. Lassin lea ostojuvvon sisa fotogovvaráidu, man Marte Lill Somby ja Jukke Rosing leaba dahkan, sárgumat maid Ragna Misvær Grønstad lea dahkan ja govvacuolusdávvirat maid Philipp Spillmann lea dahkan. Dáiddárat veahkehit iešguhtege láhkáseaset govvidit guovllu má¿ggabealagis historjjá ja kultuvrralaš ja gielalaš girjáivuoda. Gebhardt lea maiddái oddasis kurateren Stáhtahálddašeaddjiámmáha dáláš dáiddabargguid, maid leat dahkan dáiddárat geain lea davvinorgalaš, sámi ja kvena/dároláddelaš gullevašvuohta. John Savio (1902–1938, Mátta-Várjjagis) barggai eanaš muorravadjosiin, ja adnojuvvo oktan mávssolaccamus sámi dáiddárin. Kaare Espolin Johnson (1907–1994, Surnadalas) orostalai bajásšattadettiinis Finnmárkkus ja leai dovddus álbmoteallingovvideaddji. Brit Fuglevaag (r. 1939, Girkonjárggas) adnojuvvo oktan Norgga tekstiiladáidaga stuorra odasmahttin, gii eksperimentere sárrasiiguin, teknihkaiguin ja ivnniiguin. Son lea má¿gga dáiddabargosis viežžan motiivvaid Várjjagis. Ja loahpas velá: Ivar Sælø (1907–1978, Cáhcesullos), gii šattai hui bivnnuhin ja dovddusin málagovaidis dihtii maid njuodai eanadagain, birrasiin ja olbmuin Nuorta-Finnmárkkus. Vesisaaren Staatinkartano: Kolmen kansan kohtaaminen. Saamelaiset, kväänit/norjansuomalaiset ja ruijalaiset oon vuosisatoja elänheet rinnatusten Pohjas-Norjassa. Uuen tai’eprosektin lähtökohtana Vesisaaren Staatinkartanossa oon kolmen kansanroikan yhenaikhanen kattanto. Se oli kuraattori Monica Milch Gebhardtille luonolinen että ottaa lähtökohaksi kolmen kansan kohtaamisen mikä oon läänissä fasta kulttuurihistoorialinen sanonta. Sekä kulttuurisesti että kielelisesti alala oon vaikuttannu sekä saamelaisten, lantalaisten eli norjansuomalaisten että ruijalaisten kulttuuri. Ruijalaistamisprosessin aikana Norjan staatti painoi alas sekä kvääniä/norjansuomalaisia että saamelaisia. Gebhardt halus tua framile nuorempia kunstneria joila oon monenlainen suhe Pohjas-Norjhaan. Osin sillä että allepriimustais läänin kulttuurista ja kielelistä monenlaisuutta, osin sillä että näyttäis mitä uusi sukupolvi ajattellee monenmukkasista kysymyksistä sen hakkeissa identiteettiä, tutkiissa ommaa takustaa ja kielen mistantamista. Tai’eprosektissa oon erityinen paino kväänitten/norjansuomalaisten kulttuurissa mikä oon tähelinen justhiin Vesisaaressa. Kaksi kohta hiljan alkanutta kväänitakustaista kunstneria oon laittanu kokonhansa uusia värkkiä vasiten Staatinkartanoa varten. Maija Liisa Björklund ja Åsne Kummeneje Mellem oon kumpiki markeerannu ittiänsä uuen kvääniymmäryksen aaloila. Björklund oon usseissa prosektissa syventynny kväänitten symboolhiin ja niitten merkityksheen, Mellem taas omissa töissä tutkii kväänitten perintökäsityötä. Vielä oon ostettu sishään osia Marte Lill Sombyn ja Jukke Rosingin fotosarjasta, Ragna Misvær Grønstadin piirustuksia ja Philipp Spillmannin veistotöitä. Kunstnerit auttava itte kukanenki omala tavala saamhaan framile nyanseeratun kuvan läänin histooriasta ja kulttuurisesta ja kielelisestä monenlaisuuesta. Gebhardt oon kurateerannu uuesti Staatinhallinon nykysen värkkikokhoonpanon missä oon myötä kunstneria joila oon si’e pohjasruijalaisuutheen, saamelaisuutheen ja kväänhiin/norjansuomalaishiin. John Savio (1902–1938, Etelä-Varenki) työteli enniiten puupiirustuksitten kansa, ja hänen räknäthään yheksi kaikkiin tärkeimistä saamelaisista kunstnerista. Kaare Espolin Johnson (1907–1994, Surnadal) kasus ylös Finmarkussa, ja hänen tunnethiin kansanelämänkuvvaajanna. Brit Fuglevaagia (s. 1939 Kirkkoniemessä) pi’ethään yhtenä norjalaisen tekstiilitaitheen isona uu’istajana sillä ko hän kokkeili paljon erilaisia fiiberiä, teknikkiä ja färiä. Paljon hänen motiivista oon nouettu Varenkista. Ja vielä mutta ei vähhiiten: Ivar Sælø (1907–1978, Vesisaari) josta tuli oikheen tykätty ja tunnettu maalauksitten takia missä hän kuvvaa Öystä-Finmarkun maisemaa, miljöötä ja ihmisiä.

Helfo i Fredrikstad

Jan Freuchen tilhører en generasjon norske samtidskunstnere som på 2000-tallet markerte en ny-konseptuell retning. Han arbeider hovedsakelig med skulptur og installasjon, tegning, collage og maleri, og skriver også essays og gir ut bøker. Hans kunstneriske prosess omfatter ofte hybride og flertydige betraktningsmåter og metoder. Tradisjonelle kategorier løses opp og settes sammen i nye konstellasjoner, som midt i alvoret ofte har et underfundig og humoristisk tilsnitt. De to verkene "Forward-looking Statement", et relieff av pigmentert betong, og skulpturen "Lambda" laget av betongmaterialet jesmonite, beveger seg begge i spennet mellom det digitale og det analoge og kan leses på flere måter. "Forward-looking Statement" inngår i en serie verk som er laget både som malerier og som betongrelieffer. De ble opprinnelig vist på utstillingen «Seeable/Sayable», Kunstnernes Hus 2016, som del av en større installasjon. Felles for verkene i serien er at de tar utgangspunkt i standardiserte skriv og introduksjonen til store selskapers årsrapporter, såkalte ‘Forward-looking Statements’. Disse økonomiske spådommer og fremtidsutsikter er ofte betinget av en rekke forutsetninger som f.eks. politisk og samfunnsmessig stabilitet og fravær av naturkatastrofer, epidemier og krig osv. Avhengigheten av disse ytre faktorer og hva som skal til for at vårt nuværende økonomiske og sosiale system opprettholdes, viser samtidig til systemets iboende skjørhet. Tatt ut av sin sammenheng og inn i en kunstkontekst gis tekstene en poetisk form. Sammenstillingen av de konkrete utsagn om fremtidsutsikter med referanser til eldgamle leir- og steintavler fra Mesopotamia og Moses, viser hvordan visjoner fort kan slå sprekker. Verket "Lambda" ble opprinnelig vist på separatutstillingen «Skjermdump» på Norsk Billedhoggerforening i 2019 og er avstøpninger av laptoper i en stabel. Den digitale «sfæren» har blitt til skulptur. Det som for kort tid siden var topp moderne teknologi, er her omgjort til et slags arkaisk skulpturfragment. Søylen er trolig det eldste og mest brukte formen for minnesmerke og markør av hva mennesket oppfatter som viktig – her fremstilt som en forsteinet «minnepinne» for fremtiden. Jan Freuchen (f. 1979) har sin utdanning fra Kunsthøyskolen i Bergen og Staatliche Hochschule für Bildende Künste, Frankfurt am Main, Tyskland. Hans verk har bl.a. vært vist på Kristiansand Kunsthall, Kunstnerforbundet, Oslobiennalen, Nasjonalmuseet, Oslo, Kunstnernes Hus Hordaland Kunstsenter, Bergen, Tromsø kunstforening og Fotogalleriet, Oslo. Offentlige oppdrag omfatter bl.a. det nye Livsvitenskapsbygget, UiO, Bybanen i Bergen, Nasjonale Turistveger, Atlanterhavsvegen, Politihuset i Tromsø, Kristiansand Rådhus, Den norske ambassaden i Venezuela og Høgskolen i Oslo. Han er kjøpt inn av bl.a. Nasjonalmuseet, Sørlandets Kunstmuseum, Norges Bank og KORO.