Zorro på Løvenvold Kino 1 av 4

Zorro på Løvenvold Kino


Zorro på Løvenvold Kino

Zorro var innesperret. Omgitt av solide steinmurer på alle kanter. I et rom uten vinduer. Fortvilelsen var tydelig å lese selv gjennom ansiktsmaska han bar. Han, Zorro, som ellers hadde løsninger på det aller meste, som ved hjelp av sitt sverd, sin pisk og sin pistol snodde seg elegant ut av de mest illevarslende situasjoner som et menneske kan tenkes å stå overfor, virket denne gangen nærmest rådvill. Og ikke nok med det: Nå var rådvillheten i ferd med å gå over til rein og skjær resignasjon.

Situasjonen virket lite lovende, for å si det mildt. Svært lite lovende. Og verre skulle det bli: For plutselig begynte to av veggene å bevege seg. Sakte, men sikkert, kom de nærmere og nærmere vår svartkledte helt. Sakte, men sikkert, ble rommet mindre. Og mindre. Stadig mindre. Zorro var handlingslammet. Han ble stående helt stille. Paralysert. Fullstendig paralysert!

En fullsatt Løvenvold kino dirret av spenning. Guttunger fra hele Ålesund var samlet i kinosalens mørke. Ikke et knyst å høre fra noen. Brusflaskene var for lengst tømt. Popkornet var fortært. Det samme var karamellene. De som da ikke var brukt som skyts fra galleriet over oss stakkarene som måtte ta til takke med et sete nede i salen. Men plasseringen spilte ingen rolle nå. For nå var det Zorro det gjaldt. Akrobaten. Mesterrytteren. Pisk- og pistolvirtuosen; som av ukjente grunner hadde rotet seg inn i ei gudsforlatt borg i Mexicos ørken ett eller annet sted. Hvordan i all verden kunne han komme seg ut av en slik situasjon? Nå, når bevegelige vegger truet med å klemme vår spenstige, lynkjappe helt flat. Flat som ei pannekake! Var han ikke håpløst fortapt? Burde ikke vi, som var samlet på Løvenvold kino denne søndagen, rett og slett innse at nå var det hele over? At dette rett og slett innbar Zorro´s sørgelige endelikt?

Det burde vi nok. Problemet var bare at vi aldri rakk å tenke noe mer over situasjonens dystre konsekvenser. Faktisk ikke i det hele tatt rakk vi det! For da, med ett, blir lyset i salen slått på. Bildet av en fortvilet Zorro fryses, og kinovakta proklamerer at filmen er slutt. Iallfall for i dag: Fortsettelsen kan vi nemlig få se neste søndag. Her på Løvenvold. På sjuer’n, da også.

Men fremdeles holder filmens dramatiske og fullstendig uavklarte sluttsekvens oss guttunger i et jerngrep. Vi er altfor preget av innlevelsen i Zorro´s mistrøstige stilling til å makte å protestere noe særlig. Ikke høylytt. Og iallfall ikke unisont. Spredte mishagsytringer faller nok. Noen buer nok også. Men kinovakta er, som alltid, fullstendig urokkelig. Og det vet vi bare så utmerket godt! Tidligere erfaringer har lært oss at ved siden av bussbillettører er kinovakter de man nødigst legger seg ut med. Et sleivord eller en ubehøvlet kommentar er ofte kun det som skal til. Da blir det å forlate kinoen enda før reklamen er ferdigvist og Sverdrup Dahls springende Hermes forkynner at nå begynner filmen. Eller – tilsvarende – å måtte ta beina fatt langs en regnvåt, mørk og uendelig lang Borgundveg, i stedet for en kjapp timinutters tur bedagelig benket på et godt stoppa buss-sete av flammerødt skai. Alt dette unødige slitet bare for å ha forsøkt å snike seg forbi billettøren i et sjeldent ubevokta øyeblikk i den hensikt å spare de 70 ørene som bussbilletten koster. Et øyeblikk som dessverre viser seg slett ikke å være så ubevokta, likevel…
Derfor altså, ingen videre protester denne gangen heller. For så sterkt hadde selv ikke Zorros mot smittet over på Løvenvolds ungdommelige publikum denne søndagskvelden på slutten av sekstitallet. Fortumlet befinner vi oss da plutselig på veg nedover Storgata og utover Kipervikgata. Kiosken på busstoppet på Mil selger sjokolade, tyggis og «pimp» - leskedrikk i plastposer, og vi vrenger lommene for mynt. Her skal det snopes!

Godteriet legger seg som balsam på våre skakede nervetråder, og vi faller ganske snart til ro. Og i det Landeruta passerer Rygh-hjørnet, er Zorro’s fortvilte situasjon i ferd med å forvitre til å bli nok et fjernt filmminne.
 

Kommunal kinodrift

Det var fra 1. januar 1918 at kinodriften i Ålesund ble kommunal. Samtidig opphørte den tidligere støtten som var blitt gitt fra kommunen til privat kinodrift i byen. Året etter ble kinoen tilsluttet landsforbundet for kommunale kinematografer. Dermed fikk også ålesunderne tilgang til et landsomfattende distribusjonssystem for film.

I 1923, midt under depresjonstida etter første verdenskrig, tok byen seg råd til å reise den ærverdige Løvenvoldbygninga, inkludert kinosal med galleri, og med folkevisa om Villemann og Magnhild som fargerik og dekorativ fortelling langs veggene. I ei tid der massearbeidsløshet og sosial uro preget samfunnet, var altså det moderne kulturuttrykket, konkretisert gjennom filmmediet, noe byens politikere ønsket å satse på.

Noen år seinere, i 1928, drøftet kinostyret den økonomiske situasjonen. Nedgangskonjunkturene rammet de utsatte eksportnæringene hardt, og dette fikk svært så følbare virkninger for Ålesund. Og, som ellers i landet, sviktet inntektene også ved kinoene i fiskeribyen på Nordvestlandet.

Dystre økonomiske tider til tross; det kommunalt oppnevnte kinostyret var klinkende klar i sin konklusjon vedrørende kinodriftens framtid:

«Om det i disse daarlige tider skulle være formaalstjenlig aa gaa til særlig energiske anstrengelser for at skaffe kinoen større inntekter, kan det være delte meninger om. En kan naturligvis prøve aa skaffe bare sensasjonsfilms og sætte kinematografernes kulturelle oppgave ut av betraktning, men det kan ikke styret være enig i. En kommunal kinematograf maa ogsaa ta hensyn til sin kulturelle oppgave, selv om indtekterne derved blir mindre…»
(sitert etter Hesseberg: «At gavne og fornøie …Filmens historie i Ålesund.» 1968. s. 20)

Slik konkluderte altså Ålesund kinostyre - i 1928.
 

Exit Løvenvold?

I dag, mer enn 40 år etter at Zorro utkjempet sin modige kamp på lerretet på Løvenvold, trues kinoen av nedlegging. Den 89 år gamle kulturinstitusjonen er visstnok ikke liv laga lenger - siste års moderniseringer til tross. Det sies at den koster mer i drift enn den gir tilbake i form av inntekter. Og stilt overfor slike trusler, der også filmopplevelser må rettferdiggjøres gjennom kvantitative mål, kjemper nok selv den fryktløse Zorro ganske så forgjeves.
Når dette skrives kommer der heldigvis mer optimistiske meldinger om saken. Denne uka har nemlig komiteen for kultur og oppvekst vedtatt å gå inn for fortsatt drift av Løvenvold kino! Vedtaket var enstemmig. Dermed er det å håpe at også bystyret vil være positiv til å opprettholde drifta av kinoen, når saken behandles der i løpet av våren.

Så selv om siste ordet således fremdeles ikke er sagt, gir dette grunn til å håpe at en av de aller lengstlevende kinoer i landet også skal få oppleve å feire sin 90-årsdag i 2013.

Når det gjelder Zorro sin videre skjebne, kan imidlertid mer røpes: Jeg fikk aldri sett fortsettelsen. Av en eller annen grunn kom jeg meg ikke på kino søndagen etter. Kamerater som var til stede kunne likevel berolige meg med at det gikk bra med Zorro - til slutt: For da veggene var i ferd med å klemme pusten fullstendig ut av den stakkars mannen, altså i absolutt aller siste øyeblikk, klarte Zorro på mirakuløst vis å få pirket løs en stein i den ene veggen. Først én stein, og så flere. Dermed fikk han laget seg et hull, som han så, på sitt særdeles snedige og smidige vis, klarte å klatre gjennom.

Så hvem vet, kanskje finnes der altså en slik, aller siste utveg, også for den eneste kinoen i Ålesund sentrum?
 

Forfatter
Ivar Gunnar Braaten
Publisert
27/02/2012
Lisens
Opphavsrett

Relaterte artikler

Anbefal en artikkel fra Wikipedia eller en annen godkjent kilde

Automatisk genererte artikler fra Wikipedia

På kino

På kino var et tv-sendt filmmagasin som gikk på NRK-TV høsten 1989 med Pål Bang-Hansen som programleder. Med seg hadde han også Hege Øygaren som medprogramleder.

Kino

Kino er et lokale for filmframvisning. Som oftest er det et inngangsparti med en billettluke, et maskinrom med kinomaskiner (prosjektører) og en sal med et lerret og sitteplasser for publikum. I 2004 var det 245 kinoer i Norge, hvorav 161 ble drevet av kommuner.

Fanahallen kino

Fanahallen kino ble åpnet 30. november 1935. Salen hadde 600 sitteplasser og ble bygget bare noen meter fra kommunegrensen til Bergen. Kinoen hadde følgelig stor publikumstilstrømning både fra Bergen og Fana, og i 1952 var besøkstallet på nesten 300.000.

Askim kino

Askim Kino består av en storsal med 383 seter og en THXsal med 84 seter. Det er Indre Østfolds største kino med rundt 51 000 besøkende per år.

45 av Kino

45 er debutalbumet til det russiske rockebandet Kino fra 1982. Albumet ble spilt inn i studioet ANTROP, som hørte til Andrej Tropillo.

Alt innhold fra Wikipedia er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens