Det er skjea til min oldefar Ole Taraldsen Øverlie. Han var sølverksarbeider på Kongsberg – en traust sliter. Skjeen brukte han til han døde i 1923, men da var det da vanlig med metallskjeer?
En storbonde på Nes på Romerike byttet ut treskjeene i drengestua med nyinnkjøpte metallskjeer en gang tidlig på 1900-tallet. Han mente det ville være godt for tjenestefolket å få moderne bestikk. Men neste dag kom en av de eldste husmennene med felles beskjed: "Vi vil ha att treskjeene våre - dissa metallskjeene er så varme og klamme å eta ta!"
Det var vel slik han tenkte Ole Øverlie også. Treskjea kjente han godt, den var glatt og god å spise med og den holdt seg kald selv om grauten eller suppa var aldri så varm.
Jeg legger den tilbake i skuffen der jeg fant den. Det hender jeg tar den fram stryker over det silkemyke bladet med håndbakken og filosoferer litt over livet og verdier før og nå.