"Tornerose sov i 100 år . . . filledukke... 1 av 4

"Tornerose sov i 100 år . . . filledukken i 35".


"Tornerose sov i 100 år . . . filledukken i 35".

Filledukken ble gjemt, men ikke helt glemt. Den dukket fram i lyset igjen etter 35 år og ble gjenforent med "Dukkemor".

Mine første leveår tilbrakte jeg i Kraftledningsvegen 3 på Rjukan. Her bodde jeg med foreldre, besteforeldre og etter hvert 2 mindre søstre.

Historien jeg vil fortelle er om min første dukke, en filledukke. Den er 28 cm. lang, laget i bomullsstoff og fylt med ullstopp. Overkroppen og "lua" er i mønstret stoff, resten i hudfarget. En gang hadde dukken også et blomstret skjørt, men det ble tidlig borte. Kroppen er sydd sammen med maskin, mens hodet er sydd på for hånd, eller kanskje reparert?

Filledukken fikk jeg av min far i 1948. Han hadde hatt den med helt fra Australia, men akkurat det tror jeg ikke hadde så stor betydning for meg den gang. Dukken var derimot et kjært leketøy og var med der jeg var. Når jeg sov eller var våken, inne og ute i all slags vær. Etter hvert bar dukken synlig preg av dette. Materialet dukken var laget i var ikke i en vaskbar kvalitet og min mor ble bekymret for om den var ren nok for ei lita jente.

Men å kaste dukken kom ikke på tale. Løsningen kom da huset skulle utvides med to nye soverom. I veggen inntil kjøkkenet ga jeg min tillatelse til at dukken kunne få et nytt "hjem", og min mor la den pent på en av sperrene før panelet på utsiden ble slått på.

Årene gikk og filledukken ble erstattet og glemt av meg. Vi flyttet fra Rjukan, mens mine besteforeldre fortsatte å bo i huset. Etter at de døde brukte vi huset i mange år som feriested. Mine foreldre ble imidlertid eldre og syntes etter hvert at avstanden til Rjukan ble for lang og vedlikeholdsutgiftene for store, så det ble besluttet å selge huset.

Jeg hjalp til med å tømme huset og gjøre rent, og mens vi holdt på fortalte min mor om dukken som lå gjemt bak panelet. Da de nye eierne stakk innom og snakket om sine planer for huset var jeg ikke sen om å fortelle om dukken. Tenk om de fant den, da kunne det vært moro å se den igjen!

Håpet var nok ikke stort, men sannelig etter ca. et år fikk jeg pakke i posten med brev og ikke minst - dukken! Den var funnet akkurat der min mor hadde sagt, men var nok enda mer preget av tidens tann. Kaste den hadde jeg allikevel ikke hjerte til. Så da fikk dukken enda et nytt hjem - i sin egen pose i "Nostalgiesken", og der ligger den og blir i alle fall ikke glemt av den en gang stolte "dukkemor".

Forfatter
Dagmar Buen
Institusjon
Fylkesarkivet i Oppland
Publisert
02/02/2009
Lisens
Opphavsrett

Relaterte artikler

Anbefal en artikkel fra Wikipedia eller en annen godkjent kilde

Alt innhold fra Wikipedia er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens