Tømmerfløyting 1 av 3

Tømmerfløyting


Tømmerfløyting

I 2005 ble det siste tømmerlasset slept i Norge. Det finnes fortsatt spor etter tømmerfløting langs elvene, men denne tradisjonen preget både folkelivet og kulturlandsskapet på en måte som ikke lar seg gjenskape. Historiker Lasse Trædal forteller om livet rundt denne sagnomsuste tradisjonen.

”Gjønnom harde vintermåneder så såg vi fram til fløtinga. Da vakne skogsarbeider'n, han var nær naturen. Han var en forvalter av livsgrunnlaget sitt. Når du kjente på værdraget at nå kjem våren, nå er det snart fløting, da vakne du til. Det var en opplevelse i en traurig og tøff hverdag, noe vi såg fram til.” 

(Arvid Nyberg, fløytar i 23 år i vassdraga i Trysil.)

Dei største vassdraga våre renn gjennom skogrike landskap. Bekker og småelvar frå dei inste avkrokar i dei djupe skogane fossar gjennom gjel og juv, samlar seg til sideelvar som renn ut i innsjøar og loner, for så å strøyme vidare på ferda mot havet med ny kraft og større vassføring. Kvar vår, ei veke eller to ut i mai, alt etter kor tidleg isen gjekk, blei desse elvane fylte med tømmerstokkar.
 

Nedetter langs elvebreddene låg svære tømmervelter etter vinterens hogst. Nå skulle elva ta seg av frakta ned til dei store fabrikkane og sagbruka ved kysten. I øvre delen av vassdraga hadde dei bygd demningar for å samle opp mest mogeleg vatn. Nå vart demningane opna og vatnet sleppt. I bygdene langs vassdraget gjekk dei mann av huse og samlast på faste plassar langs elvelaupet når flaumvatnet kom. Det kunne vere reine folkefesten. Kjerringane tok med kaffikanne og nybakte kringler og kromkaker, og ungane fekk brus. Det hende òg at skuleklassar fekk fri for å sjå på skodespelet: Småelvar gjekk brått fossande strie, og tusenvis av tømmerstokkar kom dansande kast i kast i den ville straumen.
 

Tømmerhoggarane arbeidde nå saman i fløytarlag. Dei følgde tømmeret nedover langs elva og passa på at alt gjekk rett for seg. Var elva brei og vassføringa stor, gjekk det nesten av seg sjølv. Da kunne fløytarane ha fine dagar. Men når elva var vrang og svingete med stryk og stein, slik det ofte var i tverrelvane lengst oppe i vassdraga, hende det rett som det var at tømmerstokkar kilte seg fast og stengde elvelaupet. Tømmer strøymde på, og før ein fekk sukk for seg, hadde hundrevis av stokkar vasa seg saman i ein svær floke.
 

Nå var det to ting som gjaldt: ekspertise og mot. Dei som hadde vore med på dette nokre år, kunne lett vurdere kor ein skulle sette inn angrepet på tømmervasen. Som regel gjaldt det å finne ein bestemt stokk - bandstokken - som heldt det heile. Nokre gonger måtte ein ut på vasen - eller ”hauen” som dei sa - og dra ut stokk etter stokk med fløytehakane, heilt til ein kjende at heile den svære haugen med tømmerstokkar var på gli. Var det heilt ille, måtte dei sprenge laus tømmervasen med dynamitt.
 

Fløytarane hadde ulike oppgåver. Landkarar var dei minst erfarne. Dei skulle halde seg langs elvebreidda og løyse tømmer som hengde seg fast, og reinske i loner og viker. Men når det verkeleg floka seg til ute i elva, var det haugkarane som måtte ut i strie fossar og stryk for å få tømmeret laust at. Dei måtte vere raske på foten og ha erfaring med tømmerfløyting. Båtkarane hadde det største ansvaret. Dei sat i båt ute i den strie elvestraumen og hadde oversikt, og ropte beskjedar til haugkarane om korleis tømmervasen oppførte seg. Når han var på gli, måtte haugkarane vere lynraske til å komme seg på land, elles gjekk det gale.
 

Det følgde liv med tømmerfløytinga. Gjermund Eggen, som seinare vart både verdsmeister og OL-meiser i langrenn, hugsar det slik frå oppveksten sin i Engerdal:
 

”Det var eit yrende liv langs elva. Seine vårkvelder kunne du sjå hundrevis av små bål langs elva der fløytera fekk tørke og skifte klær. Og så kom kanskje kjerring og unger ned med litt ekstra god mat. Kjerringene hadde fjøs å ta vare på, og unga hadde skulegang og alt mulig. Men så fort det paste ein kvæld, så var dom nede ved elva og besøkte sine kjære. Så det er klart det vart ein kultur som vart borte når tømmerfløytinga opphørte her, i 1987.”

Sitat frå boka ”Skaufolk – frå øks til hogstmaskin” av Lasse Trædal.

Om forfatteren:
Lasse Trædal (f. 1945) er forfatter og adjunkt, med blant annet historie og norsk som fag. Han har skrevet flere bøker med fortellinger fra norsk arbeidsliv, deriblant "Skaufolk. Frå øks til hogstmaskin". Lasse Trædal har også vært bidragsyter til boken "Industrispor" (2008).

Forfatter
Lasse Trædal
Institusjon
Kulturminneåret 2009
Publisert
29/10/2009
Lisens
Opphavsrett

Relaterte artikler

Anbefal en artikkel fra Wikipedia eller en annen godkjent kilde

Automatisk genererte artikler fra Wikipedia

Alt innhold fra Wikipedia er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens