Synnøve forteller sin historie


Synnøve forteller sin historie

Gruppen vår består av Ronny Blankenberg, Anders Stallemo og Kim Tellef Lie. Vi har vært så heldige at vi i dette prosjektet har fått intervjue Synnøve Lie. Hun vokste opp i Kristiansand og gikk på skole her under store deler av krigen. Vi håper at Synnøve Lie kan gi oss et innblikk i hvordan starten på andre verdenskrig var her i Kristiansand, hvordan det utviklet seg og hvordan stemningen var når den ble avsluttet. I tilegg til disse temaene hadde det vært interessant å se på hvilke psykologiske effekter krigen hadde på Synnøve. Hvordan hennes subjektive oppfatning av det hele var, og hva krigen har gjort med henne i etterkant. Dette er et interessant emne, som vi i gruppen ser frem til å forhåpentligvis lære mer om, og vi håper at intervjuobjektet kan være med på å besvare en del av spørsmålene vi, i en noe senere generasjon, sitter med.

Synnøve Lies opplevelse av andre verdenskrig:

Synnøve ble født i Henrik Wergelandsgate i 1928. Altså er hun et av de få tidsvitnene igjen etter andre verdenskrig. Hun har vokst opp i Kristiansand og på gårder i Kristiansands omegn.
Da krigen brøt ut 9. april 1940, var Synnøve 12 år gammel, men enkelte detaljer sitter svært godt igjen. Blant annet kan hun fortelle hos svært memorable detaljer vedrørende hendelsene i Kristiansand i månedene mars og april.
Frem til 9. april var hun og familien bosatt i Skippergata 47 i tredje etasje. Hun hadde god utsikt over blant annet domkirkespiret, som gav henne en vond opplevelse den dagen krigen brøt ut.
Stemningen i Kristiansand i månedsskiftet mars-april var, i følge Synnøve, svært uhyggelig. Hun minnes at folk i gatene var preget av redsel for krig og tyskerne. De var engstelige. Det hendte at hun kunne høre foreldrene hennes snakke uten henne i rommet, og at de stoppet når hun kom inn.
Hun kan huske at hun var ute og gikk langs bryggen 8. april med sin far. De så lik på lik bli dratt opp av båter. Det var tyske troppesoldater som hadde vært på den tyske båten ”MS Rio de Janeiro”, som ble torpedert utenfor Ågerøya i Lillesand. Noen av tyskerne ble reddet. Dette synet gjorde Synnøve redd. På kaia traff de en ukjent mann som snakket til faren hennes. Han fortalte faren hennes at han var sikker på at krigen nå kom til Norge, og at dersom han hadde familie burde han få dem ut av Kristiansand og inn på landet så fort som mulig. Så for Synnøves del, startet krigen 8. april 1940.
Senere samme kveld fikk hun beskjed om å legge seg som vanelig, selv om hun merket at noe var galt. Til vanelig pleide de å få lov til å høre nyhetene på radioen, men ikke i kveld. Synnøve og hennes tre søstre la seg på samme rom, som de pleide, til tross for den uvanlige stemningen.
Synnøve forteller at hun så ut av vinduet om morgenen. Der fikk hun se kirketårnet, som ble skutt av. Med dette, skjønte hun at krigen var i gang. Foreldrene hennes kom og gav henne beskjed om å kle på seg, og komme ned i kjelleren.
I kjelleren i Skippergata 47, satt de ei stund. Så kom det beskjed om at de kunne komme over i 53, der hadde de en stor kjeller, som skulle være mer sikker enn den forrige. Det var ett nyere bygg, og føltes tryggere.
Derifra reiste de til et tilfluktsrom på torget. I det rommet var det mange forskjellige folk. Viborg Tune, en baker, kom med mat til alle i rommet. Dette hadde positiv innvirkning, og stemningen ble løftet. Men hun observerte ei gal dame i den kjelleren, som uttalte: ”Det er unge folk med permanent hår, som hadde skyld i krigen! Hadde dere ungdommer oppført dere skikkelig hadde ikke krigen kommer her, til Norge!”.
Senere på ettermiddagen, kom hennes foreldre og hentet dem igjen. Fra Kristiansand, ble de fraktet til Øvrebø. Der søkte hun tilflukt, sammen med 15 andre, i et veldig lite hus: to små stuer og et kjøkken. De ble værende på gården ”Nordlie”. På de nye plassene de kom til ble de møtt med godvilje og ble godt tatt imot. Måten de ble mottatt av disse menneskene på, forble et av de største minnene hennes fra krigen. De ble værende på Nordlie gård til høsten 1944. Da kjøpte foreldrene hennes gården Hægeland, og flyttet opp dit. Synnøve bodde da på hybel i Kristiansand. De hadde da bodd hos denne familien på Nordlie i fire og et halvt år. ”Krigen gjorde også noe positivt med menneskene. Kunne en familie hjelpe en annen, gjorde de det. Det er ikke det at en skulle ønske det ble krig. Men det er fint å oppleve at andre tenker like mye på andre som seg selv!” sier hun.
Den første tyskeren så Synnøve for første gang i august. Hun forteller at hun følte seg veldig redd, ettersom hun på dette tidspunktet bare var 12 år gammel. Hennes far og broren hans, reiste til Mandal for å hente matvarer. Matrasjoneringen stod sterkt, men i tillegg satte de poteter og grønnsaker.
I Øvrebø merket ikke Synnøve og familien så mye til krigen. Hun gikk på skole på Stallemo mens evakueringen stod på. Det var først når skolen begynte på høsten, og at hun måtte til byen, at hun virkelig fikk merke tyskerne.
I vinterperioden hendte det av og til at skolen ikke klarte å overholde regler når det gjaldt varmen. Da fikk elevene fri, og Synnøve ble hentet av faren opp til Nordlie. Hun minnes at flyalarmene gikk i Kristiansand, mens hun var på Nordlie. Engelske fly kom inn å bombet der de visste at tyskerne holdt til. Dette synes hun var nifst. Og tenke på hva som foregikk i byen var forferdelig, synes hun.
Skolen i Tordenskjoldsgate, som hun vanligvis gikk på, var tatt av tyskerne. Undervisningen ble nå holdt i forskjellige kirker rundt i byen. Flere ganger på en dag måtte de flytte skolelokaler. Dette brukte de pausene til.
Etter en stund ble de vant til tyskerne. De bodde i nederste kvartal i Henrik Wergelands gate, i en familie på 7. Gatene i Kristiansand var helt mørke. Alle gatelys og lys fra vinduene, var vekke.
Mot slutten av krigen var hun på landet. Det var mange som hadde illegale radioer som de lå å høre på i skjul, forteller hun. Atmosfæren ble en helt annet mot slutten av krigen. ”Nå er det ikke lenge før det er fred” var holdningen. Det var en viss spenning. De visste at krigen antagelig snart kom til å være slutt. Men hvordan det gikk til, var det få som visste. Kvelden 7. mai kom Øvrebøruta, og spurte om de ville være med til Kristiansand for å feire at det var blitt fred. Hun kan minnes et yrende folkeliv i byen, den kvelden. Det var en slags åpen stemning blant folket, og folk var mer utadvendte en normalt. Det var en fin opplevelse, forteller hun.
Synnøve Lie har også noe å fortelle om Ole Wehus. Han var som kjent medlem av Nasjonal Samling. Hver kveld mellom klokken syv og halv åtte fikk han forbi leiligheten deres i Henrik Wergelandsgate på sin vei til Arkivet. Hun kan fortelle at det allerede var kjent på den tiden hva han drev på med, og at de fleste visste at det foregikk tortur under forhørene på arkivet. Hva hun ikke har kunnet begripe, er hva som kan drive et menneske til noe slikt.
Under okkupasjonen var det ulovlig å ha egne radioer. Alle radioer måtte leveres inn til nazistene under krigen. Dersom man hørte på radio illegalt, kunne dette få alvorlige følger dersom man ble tatt av nazistene. Til tross for risikoen hadde faren og onkelen til Synnøve en illegal radio de pleide å høre på i bilverkstedet som onkelen eide. Hver kveld klokken halv ni om kvelden hørte de på nyhetssendingen fra London. Etter en stund begynte Ole Wehus og patruljere opp og ned i gaten foran leiligheten deres. Synnøve, som var liten og lett, fikk sneket seg over til onkelens bilverksted og fortalt faren at han ikke måtte komme hjem disse kveldene. De bestemte seg da for at risikoen var for høy, og kvittet seg med radioen. Det gikk ikke lenge før Ole Wehus da sluttet å patruljere utenfor leiligheten deres. En ekkel opplevelse beskriver hun det som.
Den episoden hun husker best fra krigen var en dag de kom på skolen, og ei jente satt helt knust. Det viste seg at åtte studentfanger var blitt skutt, deriblant hennes bror. Samme dag hadde de en frontkjemper i NS til lærer. Når han kom inn for å undervise, gikk denne eleven. Dette opplevdes som fæle tider for Synnøve.
Det som gjorde mest inntrykk på denne de fem årene okkupasjonen varte var allikevel samholdet blant nordmennene. ”Selvfølgelig var det noen som sviktet” sier Synnøve ”men til tross for dette lot vi oss ikke gjennomsyre av avsky for deres handlinger!” fortsetter hun. Og etter krigen, ville også disse menneskene måtte leve med sine forferdelige handlinger, og de ville trenge nordmenns tilgivelse.
Når vi spør henne hva krigen har gjort med henne som menneske, svarer hun med et direkte sitat fra Arnulf Øverlands ”Du må ikke sove”; ”Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke angår deg selv!”. Med andre ord mener hun at vi ikke må tåle det tyskerne gjorde mot Norge, og norges befolkning. Det har også ført til at hun er glad for å leve i et fritt land. Allikevel har hun blandede følelser vedrørende krigen. Noen måtte i fengsel, nordmenn som gjorde urett og liknende. Hun mener man lærer mye om andre mennesker i krig og elendighet.
Det å ha et åpent og godt forhold til sine medmennesker er noe av det hun lærte i krigen som hun har tatt med seg videre i livet. Man måtte selvfølgelig være mistenksom overfor andre mennesker under krigen, med hensyn til angivere. Men hun har innsett at åpenhet, og evnen til å snakke om ting er det nyttigste hun lærte under okkupasjonstiden. Det hun mener er viktig å formidle videre til dagens unge, er troen på at vi kan videreføre det som er godt i dagens samfunn.
Konklusjon:

Ut ifra hva Synnøve har fortalt oss, er det ingen tvil om at krigen var en hard tid for henne og hennes familie. Å må flytte fra hjemmet ens til en helt nye plass er uten tvil ikke hverdagskost for en tolvårig jente i dagens samfunn. Særlig når ikke når det som ligger til grunne for flyttingen er krig.
Allikevel føler vi at det skinner igjennom noe positivt ut ifra det hun har betrodd til oss. Det at det oppstår et spesielt samhold blant nordmenn, og en vilje til å hjelpe når ting er så ille som de den gang var. Synnøve ser heldigvis ikke ut til å bære store psykologiske virkninger av krigen, men det kan virke som om hun har fått med seg noe nyttig lærdom gjennom å ha vært igjennom den vanskelige tiden, som var krigen.
Vi i denne gruppen føler uansett at vi har lært en del om hvordan forholdene kan ha vært for et menneske som levde under okkupasjonen, til tross for at vi ikke fikk se alle de psykologiske effektene vi hadde regnet med å finne. Men vi har rett og slett lært at en vanskelig tid kan lære et menneske verdifull lærdom som kan tas med videre i livet, og at det ikke bare er traumer og mareritt som henger igjen hos alle som overlevde krigen.
 

Forfatter
Kim Tellef Lie
Publisert
18/03/2010
Lisens
Opphavsrett

Relaterte artikler

Anbefal en artikkel fra Wikipedia eller en annen godkjent kilde

Automatisk genererte artikler fra Wikipedia

9. april

9. april er den 99. dagen i året, den 100. i skuddår. Det er 266 dager igjen av året.

Kategori:Fødsler 9. april

Legg merke til at det ikke er sikkert at alle personer med egen artikkel på Wikipedia, og med fødselsdag denne datoen, er listet opp nedenfor.

Kategori:Merkedag 9. april

Wikipedia:Sletting/9. april

Det er på tide å ta inn over seg etterkrigstidas overordnede politiske målsetting: «Aldri mer 9. april». Jeg foreslår at artikkelen slettes. Det er nok å ta av mht datoer, og vi har jo klart oss uten 31. april i flere århundrer. Jeg vet ikke riktig hva som er det beste å gjøre mht lenkene hit, men det er sikkert noen som har forslag? Mvh M O Haugen (diskusjon) 1. apr 2013 kl. 07:59 (CEST)

Portal:Film/9. april

Alt innhold fra Wikipedia er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens