• Photo: Kurt Pedersen, Eidsvoll (Opphavsrett)

Storbåtnaustet

Orkanen 1. januar 1992 feide storbåtnaustet på sjøen. Her er nokre glimt om kva det var og er for meg.

Åttringnaustet på Magerøya er berre eit minne no. Under orkanen på morgonen den 1. januar 1992 vart det teke av vinden. No er det kome eit nytt naust på tomta der det gamle stod.
Eg, som er fødd i 1941 og hadde min barndom på Magerøya har mange minner om det gamle åttringnaustet, men me kalla det storbåtnaustet og brukte det som tumleplass på tidleg femtital. Det som fekk meg til å hugse på dette no, var at eg kom over eit bilete i boka "Vår gamle kystkultur på Møre" av Kristian Opstad. Der er det ikkje noko anna skrive om naustet enn ein tekst under biletet som lyder: "Det gamle åttringsnaustet på Magerøya. Veggveden var laga av honved (avkapp med vakantar - festa med digre trenaglar)."
I min barndom var det berre langveggen mot nord som hadde veggved med overliggarar av hon festa med trenaglar. På dei andre veggane var det spikra på ujustert kant i kant enkel kledning. Sørvesten, sjøspruten og sola hadde nok hjelpt kvarandre med å slite ut desse veggane slik at det hadde vore trong for utskifting tidlegare. Likevel - det var den trenagla nordveggen som var i best stand det eg kan hugse. Taket på nordsida hadde bølgeblekk i heile mi tid. Taksida mot sør hadde torvtekke til tidleg på 1950 talet då det vart lagt på bølgeblekk der og. Heile nedre del av endeveggen der båtane skulle inn og ut var open den tida eg minnes. Seinare vart opninga minska ved at det vart satt på lemmer heilt ned på kvar side.
Langs sørveggen brukte vi å sitja i sola og varme oss etter at vi hadde bada i sjøen. Det var ein lun plass der når det var nordavind.
Kor lenge storbåtnaustet stod der veit eg ikkje - truleg nokon stad mellom eitt og to hundre år.
Kan hende var det i støa til storbåtnaustet at oldefar min, Rasmus N. Magerøy fødd 1849, død 1930 fekk vite at far hans , to brør og tre karar frå Ugelvika omkom då båten deira kantra 5. februar 1868 då dei skulle til Aukra og gravlegge bestefar hans. Oldefar kom heim frå Ona der han hadde vore på fiske nokre dagar etter ulykka. Då vart han møtt i støa og fikk den sørgjelege bodskapen.
No er storbåtnaustet på Magerøya berre eit minne i hovudet til dei som var her mens det stod. Etter kvart som dei fell frå vil kjennskapen verte borte i historia sitt tåkehav om ikkje nokon har skrive om det.
Eg som prøver å sette meg inn i, og skrive om det som er eldre enn mitt eige minne, må vere klar over at eg fargelegg historia med mine erfaringar og tida eg lever i. Når eg skal prøve å tolke noko av det som var, må eg vere klar over at det eg kan få tak i om historia er glisne fakta og ikkje heilskapen dei levde under før. Difor kan eg ikkje vere bastant om korleis det var, men heller prøve å bruke min eigen undring og veve inn faktiske opplysningar i den. Så får lesarane bruke sin fantasi og sine erfaringar til å tolke det eg skriv.
 

Share to