• Photo: Nina Jorunn Brekke (Opphavsrett)
  • Photo: Nina Jorunn Brekke (Opphavsrett)

Solglytt 1909 : Hjaa grannen

Eg hadde ikkje sete lenge, fyrr eg fekk ei ølskaal i henderne, og den fekk eg sitja og stusla med framyver kvelden. Ølet var godt aa gjorde godt.

                      Hjaa grannen.

Det var sundag fyre jol. Eg hadde vore til kyrkja um dagen og laag og kvilde etter den lange, slitsame ferdi. Daa det leid fram mot non kom grannen inn i stova og sa, at eg kunde fylgja han heim og smaka paa joleølet hans. Noko øl kunde gjera godt no tenkte eg og lova fylgja.

Snart sat me trygt og koseleg inne i den nye kvitmaala stova hans Lars, so heitte grannen.
Inne i stova var alt fjelga og velstelt. Midt paa golvet stod eit rundt bord med rein, kvit duk yver seg. I glaset stod fine, angande blomar, og paa veggen hekk væne bilæte.

Burt i kraai, attmed glaset stod sengi og nedfyre henne, stod ei vogga, og saag ein væl etter, kunde ein sjaa eit lite smilande barneandlit stikka fram under aaklæde.

Ho Sigrid, kona i huset, stod burt med omnen og stelte med nonsmaten, daa eg kom inn. Ho stod ferm og fjaag, raud og rundt, som det høver seg ei mat-mor aa vera ---.

Atmed henne stod tvo smaa guteknabbar og tøygde seg, og vilde smaka maten.
Ei liti gjenta laag ved omnen og strauk kattepus. Det saag ut til, at dei var sværande gode vener, for um mori gav veslegjenta mat, so fekk alltid katten brorsparten. ---

Eg hadde ikkje sete lenge, fyrr eg fekk ei ølskaal i henderne, og den fekk eg sitja og stusla med framyver kvelden. Ølet var godt aa gjorde godt.

Daa me hadde sete aa røda ei stund um ver og vind – kom han Nils, far hans Lars inn i stova. Han var kaarmann no og framimot dei 70. Paa sine store tresko kom han lapsande framyver golvet, og sette seg hjaa meg. Han læt vel yver tida men ikkje yver ryggen. Gigti og alderdomen hadde tekt paa honom maa vita. ---

Ho Anna, dotter hans Lars, hadde daa fenge tak i bibelsoga si og sette seg til aa lesa burt i ei kraa. Ho skulde i skulen um morgonen og hadde stor leksa ---.
Me tok til aa høyra paa henna, daa ho les so høgt, at det var høyrande kvert ordet.
Det var paa landsmaal ho les, og det var reint ein hugnad aa høyra dei fine heimlege tonar.

Eg saag paa han Nils som og sat forviten og høyrde etter. Tobakstugga rulla fraa den eine
munnviki til den andre, og ender og daa sende han ein diger tobaksaus bortyver golvet, so det small etter---. Det var greidt aa sjaa at han ikkje lika seg.

”Er det ikkje fint fint”? vaaga eg meg til aa spyrja.
Utan aa svara gjekk han burt til Anna og spurde kven det var, som hadde sagt, ho skulde lesa soleis.

”Skulemeistaren”, svara ho.

”Segjer skulemeistaren at de skal lesa soleis,” tok han Nils uppatter, og saag stivt paa gjenta.

”Skulemeistaren segjer me skal ikkje lesa men fortelja,” svara gjenta mjukt i mælet, og ein kunde høyra ho stræva med graaten.

”Du maa passa paa gjenta og ikkje lata henne lesa desse fine heilage ordi paa sligt eit bondemaal”, sa han Nils og vende seg til Sigrid.

Ho sa: ”Hadde det vore soleis daa me gjekk i skulen og, so skulde me skyna betre det, me les. Me maatte halda paa aa tulla i eit framandt mål,
[ja; det står ”mål” med ”å” i den handskrivne teksten! Dette er fyrste gong ”aa” er bytt ut med ”å” i Ungdomslagsavisa Solglytt. NJB]
og faa var dei ordi, me skynar av det. Det er eit stort stig fram at me no hev fenge vort eige maal, og gjenta skal nok faa lesa paa det maalet korso,” la ho til.

”Ja, men er det ikkje Guds ”bespottelse” aa lesa dese heilage ordi soleis,” tok han Nils uppatter. ”Kva meiner du?” sa han og snudde seg til meg.---

Eg freista daa aa fortelja honom det eg visste um landsmaalet eller bondemaalet som han kallar det. Han Lars og ho Sigrid snakka fram i dei og, og det vart daa til at me fekk umvenda den hardhausen han Nils, so han seinare fekk godhug for målet. [!]

Ho Sigrid hadde havt det, so ansamt burt med omnen ei bil, og no tok ho til aa bera fram paa bordet, kaffi og kakor smør og ost og annan god mat.
So vart me alle sessa kring bordet og tok til aa gjæra æra paa retterne.

Den kveldsykti gjekk fort, for han Lars er alltid koseleg han, og fær tidi til aa gaa.---


                                                      R.S


Bladstyrar: Torstein Fitje

 

Ortnevik Ungdomslag vart skipa i 1904, og lagsavisa Solglytt har eksistert sidan 1909.
Talrike skribentar og redaktørar har forma innhaldet i dei handskrivne bøkene.
Ironi eller djupt alvor – tolkar vi tekstene rett?

 

Share to