Sagnet om Tyri

Da kommer hun på den lille hula i berget som nabogutten Hans viste henne i vår. Hun drømmer seg bort, tenker på den solfylte dagen. De så for seg at de kunne rømme dit. Bort fra far hennes som ikke ville at hun, eneste datteren i Nordigard, skulle gifte seg med Hans, fattiggutten fra husmannstua oppi Sandan. Berget var så mykt i hula at de kunne plukke ut bit for bit å gjøre den større. Bekken rant våryr like på sida, og skogen var full av hare, orrfugl og rypesom Hans fenget i snarene sine til mat.

Brått våkner Tyri fra dagdrømmen. Lillebroren står foran henne og gråter fordi han er redd soldatene snart kommer. Da blir det fart i Tyri. Hun samler tjenestefolket og småsøskene rundt seg og forteller dem om planen sin: De skal ta med seg ulltepper, og den store kassa med nedsalta kjøtt og gjemme seg i den vesle hula.

Da det lir mot kveld denne desemberdagen i 1718 står Tyri påtoppen av det hule berget, som i ettertid har fått navnet Vetltyrishammeren, og ser på toget av soldater som marsjerer sørover dalen. Hun vet at det er de beryktede ”Karolinerne”, soldatene til den svenske kongen som vil beleire Norge.

Det ble ei kald og hustrig natt for huslyden. Neste morgen ser dem at soldatene marsjerer nordover igjen, og etter ei stund våger Tyri seg ned til gardene for å høre nytt. Hun får høre at de norske soldatene har brent ned alle fjellstuene over Dovrefjell, for å hindre Karolinerne i å finne mat og beskyttelse på veien over. Taktikken fungerte, og de svenske troppene snudde.

Tyri og huslyden flytter ned til garden igjen. Kjøttkassa lar de stå igjen i hula ettersom Karolinerne ble i Oppdal en hel måned, og tok for seg med mat både til seg selv, og fôr til hestene på gårdene rundt om i bygda.


Share to