Reise i Sunndal i 1774 1 av 4

Reise i Sunndal i 1774


Reise i Sunndal i 1774

Sunndal 23. august 1774. En båt kommer sigende innover fjorden. Om bord er det storfolk. Biskop Gunerus er om bord med sitt følge. Han er på visitas på Nordmøre og reiser med et stort følge. En av de er Gerhard Schøning, 52 år gammel og en av Gunerus" lærde venner. Sammen med biskopen var Schøning og vennen Peter Frederik Suhm grunnleggere av Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskab i Trondheim. Denne reisen var en del av Schønings arbeid med å utgi en norgeshistorie. Til dette trengtes det bakgrunnsinformasjon og han ville derfor foreta en reise rundt i hele Norge for å samle kunnskap og endelig hadde kongen gitt ham reisestøtte til dette. Denne delen av reisen hadde allerede brakt ham innom Aure, Surnadal, Stangvik, Tingvoll og nå Sunndal. Hans observasjoner ble senere nedskrevet i boken, med den vanlige lange tittelen som var vanlig på den tiden, "Reise som gjennem en deel af Norge i de Aar 1773, 1774 og 1775 paa Hans Majestets Bekostning er giort og beskreven af Gerhardt Schøning"

Gerhardt schøning

Gerhard Schøning var født i 1722 i Buksnes i Lofooten. Han gikk på skole i Trondheim og fra 1742 på universitetet i Kjøbenhavn, hvor han som de fleste på den tiden studerte teologi. Senere flyttet han tilbake til Trondheim, hvor han ble rektor på Katedralskolen. Sammen med Suhm og for seg selv utgav han flere historiske verk før han la ut på sin reise.

Reise innover Sunndalsfjorden
Innover fjorden passerte han Flå som første gård i Sunndal, Mjølkil og Jordalsgrenda var enda en del av Tingvoll. Båten brakte ham forbi Øksendal uten å legge til og videre forbi ”det, Næs Korsnæs, siden forbi et andet, Sviinberge kaldet, lige omtrent mod, hvilken på hin side af fjorden, ligger den Gaard Ubdøl, forndum Uppedal kaldet…”. Til slutt ankom de Sunndalsøra. ”Ved bemeldte Sunndals Øren, stige vi i land. Stedet har anseelse som en liden bye, formeldelst den samling af Huuse, som der staae, men som for en stor Deel, den medste Tiid staae øde, til deres Tieneste som besøge markedet.” Sunndalsøra var sentrum for handelen i distriktet og på det årlige markedet kom bønder fra Lesja og Oppdal til møtes med Sunndalinger og handelsreisende fra Kristiansund. Som vi ser var dette sesongbetont og husene som ble benyttet ble stående tomme mesteparten av året, så nær som et gjestegiveri og ”en Snees husmænd”.

Beskrivelse av Sunndal

Schøning gir seg ut på en ganske detaljert beskrivelse av Sunndalen. Den var bred i bunnen og langstrakt innover, på mange måter et slags drivhus i formen, åpent i en ende og med jevn bunn kunn svakt skrånende oppover med uvanlig bratte fjell på hver side. De lokale viste ham på fjellformasjonene ved Hovsnebba hvor det skal ha stått en jotun med sine tre sønner som var forvandlet til stein. En påstand som den vitenskapelig innretede Schøning tok med en klype salt. ”Ofte, i sær på Efteraaret, nedfalde fra dette fiæld Stormvinde og hæftige Oreaner, som kaste ei alene Huuse, men ogsaa Mennesker omkuld, som ere ude paa marken. Derfra nedfalde ogsaa fornemlig om Foraaret, Snee-Skreede eller Laviner, hvoraf en, for nogle Aar siden, forrykkede en Deel af den der understaaende Kirke, og giorde tillige skade paa Prestegaarden.” Der på prestegården ble følget møtt av sogneprest Tønder som mer en gjerne fortale om de lokale forholdene.

"Litjdalingen"
Schøning har også en treffende beskrivelse av Litjdalingen som kan være verdt å referere:
”Østen for Øxendalen ligger en mindre Dalstrekning, kaldet Trædalen, en meget trang Dal, som skiær sig ned i Landet mot SV. Naar Veiret bliver klart, blæser vinden, som man kalder Trælen, strax du af denne Dal, og af Trædalsfiorden der uden for; Og eftersom næsten alle Vinde, formedelst en del Tværdale, støder dit hen, og treng du igjenem denne trange Dal, som er trangest mod Aabningen, saa foraarsage derved ofte en forferdelig Blæst og Storm fra denne Dal og de farligste Kastvinde.”

Jordbruksforhold

Schøning skriver at klimaet ofte var varmt om sommeren, av og til så varmt at kornet ble svidd av. Slik sett så sunndalingene det som et forsyn at det snødde på toppene allerede i slutten av august, da ble det ikke for varmt. Kornet grodde fortere her enn mange andre steder, enkelte ganger hadde det blitt høstet i begynnelsen av juli. Sunndalingene var flittige og måteholdne med et godt utviklet jordbruk. Til tross for de trange forholdene klarte de til forskjell for de omkringliggende bygdene, for eksempel Surnadal, å produsere til salg, noe Schøning tilskriver mangelen på skog og små fiskemuligheter. Sunndalingene ble slik nødt til å fokusere på jordbruket. Forholdene var ikke så mye bedre for jordbruk her en ellers. Det var sunndalingene som var kjernen i suksessen.
”Men sagen er at Sunndølingerne ere gode Husholdere; de kunne derfor overlade noget af deres Avling til andre… For at spare paa deres Korn-Varer, brygge Sunndølingerne Øll kun tvende gange om Aaret, nemlig til Plov-Aanden og til Juule-Høitiiden, men drikke den øvrige Tiid Mælk, Valde eller Blande. I samme Øiemærke, spises her ei saa ofte og saa meget Grød, som paa andre Steder, og for at spare paa Melet, anvende de Mælken af deres Geder”. Valde/ Blande var en drikk laget av syrnet melk blandet med vann. For å ha dette tilgjengelig holdt de geitene i nærområdet og lagde mindre brunost enn det som var vanlig. I stedet for grøt lagde man melkesuppe.
I tillegg til korn og geiter hadde Sunndølingene kyr og sauer som ble solgt til Kristiansund i tillegg til at det årlig ble drevet stor og småfe til Trondheim. I Sunndal hadde de en hest som de solgte til bygdene rundt, spesielt Surnadal. ”De Sunndalske Heste ere vel Smaae, uten Tvivl af det gamle Norske Heste-Slags, af hvilket de Islandske have sin herkomst: men de ere derhos nette, vel voxne og raske, hvori de gemenlig overgaae de Heste, som falde us ved Strandsiiden paa Nordmør, skiønt desse ere større”. Av denne hesterasen er det ingen ting igjen i dag, men den var høyst levende langt utover 1800-tallet.
I den senere tiden hadde man også begynt med potet, spesielt presten og andre med god råd. En bonde i Øksendalen hadde gjort det så bra at han kunne selge overskudd til Kristiansund, og dette hadde fått flere og flere til å følge etter. Det var også mange bærbusker og trær i hagene oppover Sunndalen både stikkelsbær, solbær, ripsbær og kirsebær. På Oppdøl hadde de i tillegg en spesiell type villeple.

Et innblikk i en fjern tid
Schønnings beskrivelser fra Sunndal gir et godt innblikk i en periode som bare sparsommelig er beskrevet like direkte ellers i kildematerialet. Det nærmeste er Ingebrikt Haagensen Løchen, men han skrev ferdig sitt skriv i 1815, en god stund etterpå og for ham er mange av de skikker og trekk ved Sunndalingene som Schøning nevner så selvsagte at de ikke blir nevnt. Schøning kom også som en outsider og kunne i tillegg sammenligne med andre steder han hadde vært.
Schønnings beskrivelser ble flittig brukt hundre år senere når de første arkeologene begynte å kartlegge hva som kunne finnes av minnesmerker og funn. I teksten beskriver han blant annet både bautasteiner på Hov, Åker og på Øien i Øksendal. Han beskriver også et gravfelt på Gravem som nå er helt borte. I enkelte tilfeller er Schøning den eneste eller beste kilden en har til kunnskap om bygninger og annet som nå er borte. For eksempel skildrer han inngående stavkirken i Stangvik som var en av få korsformede stavkirker i hele landet, og en gravhaug som lå ved kirkegården på Hov er det bare han som har beskrevet. Hundre år senere var disse borte.
 

Forfatter
Jarle Stavik
Institusjon
Nordmøre Museum
Publisert
07/12/2010
Lisens
Opphavsrett

Relaterte artikler

Anbefal en artikkel fra Wikipedia eller en annen godkjent kilde

Automatisk genererte artikler fra Wikipedia

Alt innhold fra Wikipedia er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens