Kubbfjøset i Risjære

I små kår måtte man bruke det man hadde til det var totalt utslitt. Gjenbruk var rett og slett nødvendig for å kunne overleve, og etter krigen var det helt avgjørende å kunne bruke det man hadde.

De gamle husene på garden hadde gjort god nytte for seg, men tidens tann hadde tæret hardt på stokker, tak og mur. Utsiden og innsiden på veggene hadde hver for seg levd et liv den andre ikke kunne drømme om. Husdyr og lopper kjempet om overtaket på den ene siden, mens friskluft, ofte i overdose av vær og vind, preget den andre.

Snekkeren, som var både oppfinnsom og nøysom, så for seg å bruke tømmeret fra de gamle bygningene for å spare kostnadene ved å bygge nytt. Veden i midten av stokkene var da slett ikke preget verken av skitt eller nordvest. Så hvordan gjøre seg nytte av denne restverdien? Jo, stokkene ble kappet i kubber, lagt på tvert i veggen og murt i leire hentet fra elvedalen rett nedenfor garden – og vips så hadde man materiale nok til første høgda på den nye fjøsbygningen.

Klimaet i slike hus har vist seg å være godt egnet for dyrehold, siden de særegne egenskapene til leira og retningen på trevirket i kubbene, sikrer god sirkulasjon av både luft og fukt. For ikke å snakke om den estetiske verdien som et kubbhus kan ha; Solbrente endestokker i en kubbhusvegg er vakkert, og taler sitt eget språk…

Denne måten å bygge hus på er ikke ukjent, men lite utbredt. Dette fjøset, som ble bygd i 1954, var det siste kjente kubbhuset som ble bygget i Norge, inntil en kopi av et eldhus på Dovre ble satt opp på Toftemo turiststasjon i 2008.