Det startet med avdukingen av Aukrust-monumentet i Steijela i august 1989. Her har Nils Aas plassert det bemerkelsesverdige hue hass Kjell midt imellom Solan Gundersen og Ludvig. Skulpturen står som nærmeste naboen til Storsteigen landbruksskole, hvor Kjell Aukrust vokste opp som sønn til rektoren blant spælsau og agronomer og den illsinte sveiseren fra Solør.
Samme dag som statuen ble avduket, kvitterte Kari og Kjell Aukrust med å gi Alvdal 250 tegninger, akvareller og malerier. Med det begynte det å surre i alvdølenes hoder om et eget Aukrustsenter. På vårparten 1990 kom ei prosjektgruppe i gang, og seks år og utallige utsettelser senere kunne dørene åpnes.
Bildene utgjør naturlig nok en kjerne i Aukrust-senteret. Men her er også blitt plass til atskillige av hans øvrige mer aparte ideer og litterære kreasjoner blant dem ungenes favoritt sjokolademaskinen, kunstmalermaskinen med innebygget dyse for ferniss, samt sykkelreparatør Reodor Felgens verksted.
Kjell Aukrust (f. 1920) debuterte med Simen i 1958. Det ble starten på et forfatterskap som både har sørget for å gjøre Alvdal kjent i hele landet, og som ikke lar seg sammenligne med noe annet som er skrevet her til lands. «Med Kjell Aukrust er østerdølenes gamle drøm om endelig å få se seg selv i sitt rette lys, i et nasjonalt lys, gått i oppfyllelse,» heter det i hyllestboka lø, så fyse (1989).
Han startet som en slags folkelivsskildrer, og er til og med blitt beskyldt for å ha gjenreist heimstadskildringen. Men han har beveget seg stadig lenger over i fabelprosaens verden etter hvert som herrene Gundersen og Ludvig er blitt stadig mer pågående.
Og når folk i Alvdal blir spurt hvor i all verden han har det fra, svarer de at «alt er sant», bortsett fra historien om den gangen Simen satte fast hodet i et mjølkespann, for det skjedde i Folldal. Modellen til Reodor er også kjent; det skal være sykkelreparatør Peder Sørhus i Steijela. Til og med Ludvig skal ha sitt forbilde i Alvdal, heter det på de trakter. Bare Solan Gundersen er noe aldeles for seg sjøl og hører knapt hjemme noen steder. Men på åpningen av Aukrust-senteret uttalte kong Harald at han var overbevist om at også selveste Solan Gundersen ville føle seg hjemme der.