Historien om Holla kirkeruin

På toppen av Holla-haugen på Ulefoss, lå en gang en kirke som var synlig langt av lei. Som mange andre kirker var denne antagelig bygget på restene av et gammelt hov, hvor man i tidligere tider dyrket de gamle norrøne gudene. Det var vanlig skikk å legge de første kirkene til slike steder, for å markere overgangen til den kristne tro. Flere funn av gamle gravhauger i området, tyder på at høyden på Holla har vært hellig for menneskene i uminnelige tider. Rundt siste halvdel av 1100-tallet ble det reist en liten kirke her på høyden. Skipet var mindre enn 50 kvadratmeter stort, men siden kirken var i privat eie, var dette nok i mange år. Holla kirke ble viet til Santa Maria, og sto i sin opprinnelige form fra den ble bygget, og fram til 1718. I dette året veltet koret ut, fordi det var gjort for dårlig grunnarbeid under byggingen. Kirken ble gjenoppbygget og åpnet på nytt i 1735. Da var kirken også utvidet, med større skip og nytt og større kor, i tre. Det ble også bygget på sakristi og våpenhus i tre, og sørportalen ble murt igjen.

Holla forteller også historien om den spesielle geologien i området rundt. I hjørnene på kirken ble det brukt stein fra kalksteinsbruddet «Kalkbergja» ved Norsjø. Slik kalkstein finnes også i steinkirken på Nes i Sauherad, og i Romnes middelalderkirke. På Holla er det vakre utskjæringer i kalksteinen. Denne kalksteinen er veldig spesiell. Den er en rest av den gamle Fen-vulkanen, som var aktiv for 580 millioner år siden. Fra Holla-høyden kan man se ut over stedet hvor Fen-vulkanen lå. Selve vulkanen er erodert bort, men vi finner spor etter tilførselsrøret, altså det røret som førte smeltet magma til overflaten. Geologien i området er verdensberømt, fordi Fen-vulkanen var den første karbonatitt-vulkanen som ble registrert. Karbonatitter er fellesbetegnelsen på vulkanske kalkbergarter. Det er slike som finnes i Holla kirkeruin. I berggrunnen rundt Holla finner vi også en rekke uvanlige mineraler. Det er dessuten store forekomster av jern i området, og dette dannet grunnlaget for driften ved Ulefos Jernværk, som ble grunnlagt i 1657. Ulefos Jernværk er fortsatt i full drift, som støperi ved Ulefossen. Ulefossen er regulert i dam og sluseanlegg, og en del av Telemarkskanalen.

Holla gamle kirke var i privat eie, og det var jernverkseier Cappelen som eide kirken da Ulefoss ble rammet av storflom i 1860. Ulefossingene gikk mann av huse for å redde jernverket fra vannmassene, og som takk bygget Cappelen den nye kirken på Holla, som sto ferdig i 1867. Etter dette forfalt den gamle kirken, og restene ble revet i 1878. Ruinene som sto igjen ble etter hvert restaurert, etter bestilling fra kammerherrinne Eleonore Cappelen. Hun hadde gremmet seg hver gang hun så bort på den vakre haugen, som da var skjemmet av en overgrodd steinruin. Etter at kammerherreinnen hadde konsultert Fortidsminneforeningen, ble Gerhard Fischer kontaktet. Han var Norges fremste ekspert på middelalder-arkitektur. Fischer grov 1,4 meter ned langs grunnmurene, pinna og støpte ny såle. Etterpå ble det etterfylt med stein og grus. Sørøstre hjørne ble forsterket med jernstang, og flere tiltak sikret bevaring av kirkeruinen. Det ble også foretatt en arkeologisk utgraving, og under denne fant man flere rester av lik, som lå tett opp til kirkeveggene. Restaureringen pågikk i perioden 1923-25, og ble bekostet av Eleonore Cappelen. I 2010 startet en ny restaurering av ruinen,  som en del av Riksantikvarens ruinprosjekt. Restaureringen skal sikre at kirkeruinen på Holla blir bevart for ettertiden.

The story in English:

The story of the church-ruins at Holla Hills

Once there was a church on top of Holla Hills in the village Ulefoss, in the middle of Telemark. This church was, like many of the early churches, most likely built upon an ancient ceremonial location. Here people worshipped the old Gods of Thor and Odin. The first churches in Norway was erected on such places, to mark the transition to Christianity. The small church on the hill was less than 50 square meters, but this was sufficient. The church was devoted to Sta. Maria. In1718 parts of the church fell down, as the construction of the church was poorly done. The church was restored, extended, and re-opened in 1735. The south gate was sealed off in this restoration.

At Holla Hills one can also find traces of the unique geology of the area. The corners of the church are cut from limestone, as we can also find in Romnes mediaeval church. At Holla there is also carvings in the stone. The limestone tells its own story. It is the remains of the Fen volcano, which was active 580 mill years ago. From Holla Hills, one gets a great view of the volcano location. The volcano itself is eroded, but we can find the remains of the volcanic pipe which brought hot, liquid magma to the surface. The geology in the area is world-famous, as the first registered carbonatite volcano. Carbonatites is a word now commonly used to denote volcanic limestones. This is what you will find in Holla church ruin. In the bedrocks of Holla and Fen, you will find many rare rocks and minerals. The bedrock also holds a lot of iron, and this led to the founding of Ulefos Jernværk (Foundry) in 1657. The foundry is still productive by the Ulefoss waterfall. The waterfall itself, is regulated by dam and a lock-system, which is a part of the Telemark Canal.

The church of Holla was previously owned by Cappelen, the holder of the fondry Ulefos Jernværk. When Ulefoss got struck by an enormous flood in 1860, the villagers rescued the foundry from the water. To show his gratitude, Cappelen built the new Holla church, and the old was abounded. After some time, the old church lapsed, and was finally demolished in 1878. The ruins were restored on initiative from Eleonore Cappelen. She contacted the national expert on medieval architecture, Gerhard Fischer, and financed a full restoration of the ruins, thus preventing further decay. An archaeological excavation revealed several corpses near the church walls. The ruins were restored in 1923-25, and a new restoration started in 2010, as a part of a national conservation program for ruins. The restorations will preserve the ruins, and keep the history alive for future generations.