«Heimeblind» fornminneentusiast
Jeg hadde ganske mange utflukter til gravrøyser og -hauger på samvittigheten innen jeg besøkte Kråkneset, men felles for de aller fleste av disse er at de befinner seg i andre deler av Midt-Norge. Turen fra tunet på Kråknes-garden og ut mot Tangen og Vorpa i 2009 ble derfor en reise i et kjent, men like fullt nytt landskap som nå var tilført en ny og spennende dimensjon. Regnet fosset ned, men sansene var vidåpne og jeg betraktet stedet med det man godt kan kalle et nytt blikk. Det er en kjensgjerning at kulturlandskapet overraskende fort grør att uten slått og beite. Kråkneset er intet unntak i så måte og kontrasten var stor mellom den fulldyrkede åkeren og ungskogen med høg undervegetasjon på hin side av gjerdet. En skogkledd forhøyning omkranset av dunger med løftestore steiner viste med all sin tydelighet at det her hadde blitt gjort ei røys over et sentralt samfunnsmedlem i bygda en gang i førkristen tid.
Fornminnet og funnene
Grunneieren selv kunne fortelle meg at røysa var mye mer fremtredende den gang området ble jevnlig beitet og at gardsfolket lenge har forestilt seg at dette er et gravminne. Den ligger nøyaktig 10 m.o.h., er rund i formen og måler 12 m. i tverrsnitt. Høgda anslås til 1,5 m. I likhet med svært mange andre røyser her til lands er også denne preget av ei plyndringsgrop som viser at folk har gravd etter skatter, amuletter eller edelmetaller. I dette tilfellet har gravrøverne kastet ut ei grop med et tverrmål på omkring 2 m. i sentrum av røysa. En slik skjending av et forhistorisk monument er utenkelig i våre dager, men heldigvis er dette også oftest spor etter handlinger som fant sted før loven om fortidslevninger ble vedtatt i 1905. I enkelte tilfeller kan inngrepene sågar ha skjedd i førkristen tid. Fra gammelnorsk kjenner vi ordet haugs-brot n. som betegnelse for «innbrudd» i gravminner. F.eks. inneholder Grettes saga (utspiller seg rundt år 1000, nedskrevet på 1300-tallet) en legendarisk beskrivelse av en slik ugjerning på Haramsøya på Sunnmøre der Grette etter et skikkelig basketak nedkjemper attergangeren Kår den Gamle inni gravhaugen hans og stjeler daudingens sverd. Heldige omstendigheter gjør det derimot mulig for oss å slå fast at det ble gravd i «Kråknes-røysa» engang i første halvdel av det 19.århundre. I Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevarings årbok for 1877 står nemlig følgende notat:
«Paa Kroknes i Otnes sogn under Aure pr. [prestegjeld] ligger en næsten ødelagt gravrøs, omtr. 12 m. i tversnit; tæt ved denne en liden og maaske rester af flere. Det saa ud til, at der havde været gravkammer i den store røs; for lang tid siden skulde der være fundet et sverd blandt stenene, og i udkanten en stor øx, krogdannet nøgel, stykker af rødbrune lerkar, deriblandt en tud med udsmykninger, mulig er dette sidste stykke tilfældigt indkommet».
Det er tale om et sverd og en øks av jern. Dette er våpen vi kjenner fra mannsgraver både i eldre og yngre jernalder. En omreisende antikvar fikk dette fortalt på Kråkneset, men selve funnmaterialet var dessverre gått tapt. Leirkarbrottene kan indikere at gravleggelsen fant sted i folkevandringstiden (400-560/570 e.Kr.) eller merovingertiden (560/570-800), men siden vi ikke kan studere gravgodset er det umulig å bedømme. En arkeologisk undersøkelse av restene av røysa kan frembringe interessante funn. I noen røyser kan det finnes yngre begravelser som er plassert i en forfaders eller -moders gravminne.
«…tæt ved denne en liden og maaske rester af flere»
I 2009 ble det også påvist en mer unnselig røys et lite stykke sørvest for Sørtangen på Kråkneset, - 300 m. vest for Tangen. Skjult av skogen dekker den en kløft i svaberget den ligger på, 7 m.o.h., og er av en annen karakter enn storrøysa. Plasseringen og formen gjør det nærliggende å tolke denne utvilsomt menneskeskapte steinhaugen som et gravminne. Gravrøysa har et tverrsnitt på 2 m. og den er 0,5 m. høg. Stedet er i dag omkranset og delvis overgrodd av lavtvoksende bjerkekjerr, men røysa virker i det hele tatt uberørt. En interessant tilleggsopplysning i utdraget ovenfor er at det i 1877 lå minst én gravrøys til like ved den største og mest iøynefallende. I forbindelse med tilrettelegging av kulturhistoriske trimposter for Hennadalen rundt 2012, ryddet lokale entusiaster frem denne gravrøysa ved å fjerne krattskogen som var i ferd med å kamuflere kulturminnet fullstendig. Utpå sommeren kom det meg for øre at det var to (!) røyser på neset og en søndag i juli kom jeg meg endelig ut dit att for å se det folk snakket om. Det ble mildt sagt en ny opplevelse. Den regntunge, innestengte følelsen fra 2009 var erstattet av et pittoresk miljø med vakre bjerker og betydelig bedre innsikt til og utsikt fra gravminnet. Tre år tidligere hadde jeg labbet rundt der, fascinert over hva jeg fikk se. «Kulturminneblind» og uten kjennskap til beskrivelsen fra 1877 hadde jeg strenet rett over eller forbi den andre røysa! Nå lå den der og lo av meg eller med meg, alt ettersom. Ikke mer enn rundt åtte meter vest for storrøysa ligger altså en ca. 7 • 6 m. stor og 1 m. høg gravrøys. Dette svarer nøyaktig til det 135 år gamle notatet og viser at kulturmiljøet er intakt selv etter så lang tid. Samtidig er det et bevis for at fagmannens blikk iblant kommer kort til og at viktigheten av lokalkunnskap ikke kan skyves til side. Denne «mellomste bukken» av en røys ser ut til å være godt bevart og uforstyrret.
Bare ei gravrøys?
Situasjonen på Kråkneset kan tjene som eksempel på at det fremdeles er mye å oppdage i kystlandskapet. Ikke sjelden rapporteres det om nye funn av gravminner på land og på øyer eller holmer. Noen gravrøyser kan også reise seg fra asken som fugl Føniks da enkelte lokaliteter er meldt inn som tapte, men likevel viser seg å eksistere når man tar stedet i nærmere øyesyn. Denne mangfoldige samlingen av automatisk fredede gravminner får en og annen til å stille spørsmålet om hvorfor de bør tas vare på. Røysene på Kråkneset er kanskje ikke unike i sin utforming, men som vitnesbyrd om liv og levned på nettopp dette stedet i forhistorisk tid er de enestående. Ethvert arkeologisk gravminne tilfører våre naturlige omgivelser et utvetydig og varig kulturaspekt. Dette alene gir et førkristent gravsted som det på Tangen egenverdi og representerer et landskapsrom for ettertanke og kontemplasjon.
Ta turen
Initiativtakerne bak Hennadalen rundt 2012 gjorde en viktig og riktig avgjørelse da de valgte gravrøysene på Kråkneset som en kulturhistorisk post. Skjøtselsarbeidet ble etterfulgt av et forseggjort skilt med informasjonstavle og besøksblokk. Da jeg besøkte stedet var det også tydelig at graset hadde blitt holdt nede omkring røysene for å holde vegetasjonen i tøylene og kulturminnene synlige! Ønsker du å besøke området er det mulig å parkere ved det røde grendahuset «Bommå» et stykke sørvest for neset og følge merket rute langs gammelvegen mellom Henna og Hendset. Dette er en ypperlig søndagsutflukt til synlige kulturminner fra både eldre og nyere tid da Kråknes laksevorpe, - i sin tid den viktigste av alle vorpene i Aure prestegjeld (kjent allerede fra 1661), - ligger like ved gravrøysene.