Mange forandringer i løpet av kort tid
Inne i Engelskrommet i utstillingene på leikvin henger det ett maleri fra 1908. Det er The Honorable Mrs Wilson Fox som har malt Leikvinstøgu slik den så ut på den tiden. Der er det mye som er ulikt bygget i dag. I motsetning til bilder fra før 1900 er tretrappen ved hovedinngangen overbygd slik at det fint utskårede dørpartiet nesten er skjult. Dette utbygget ble kanskje revet etter 1909 da Heide familien overtok. Før århundreskiftet og også etter denne perioden var det en åpen tretrapp med rekkverk av samme materiale ved hovedinngangen. Også denne trappen var Britisk bygd og minner mye om trappen på Elverhøi. Før tretrappen, i den norske perioden, var det steintrapp her, slik som i dag, men smalere. På maleriet til Fru Willson Fox kan man også se en overbygd terrasse på vestveggen mellom kapellet og Leikvinstøgu. Denne er ikke å se på noen andre bilder. På bilder fra etter at Leikvin ble museum, men før det ble gjort store forandringer, ser man også hvordan det har vært installert storruta vinduer på hver side av hovedinngangen, sikkert for å gjøre gangen innenfor lysere.
Forandringer på kapellet
På kapellet har det også vært gjort store forandringer. På bilder fra en gang etter 1935 har tårnet spontak, likt det man finner blant annet på stavkirker. Det er også montert to trekantede vinduer på tårnet som sammen danner en større trekant. Formen er nok neppe tilfeldig, da trekanten er hellig symbol. Sørveggen var ikke bordkledd på den tiden noe som gav huset et helt annet preg sammen med torvtaket på selve kapellbygget. I dag er det skifertak på kapellet og kobbertak på tårnet. Når skjedde alle disse forandringene og hvorfor?
Storveies forbedringer eller forringing av husene?
For å finne ut det må man gå inn i gamle papirer. På begynnelsen av 1950 tallet hadde husa på området behov for omfattende reparasjoner. Mye av tømmeret var råttent. Styret vedtok å gjøre noe med saken og fra 1952 var det i kortere og lengre perioder ”våling av husa på Leikvin”. Byggmester Jørgen B. Torske og Lars Liahjell overså arbeidet som først ble påstartet av en Byggmester Rovik. Denne kunne ikke arbeide med Leikvin annet enn i korte perioder av gangen og styret vedtok derfor å gi jobben til Byggmester Strøm i stedet. ”Det viste seg snart at Her. Strøm var rette mannen for arbeidet” og utover i 1953 ble det skiftet tak på alle bygningene, det var på dette tidspunktet at torvtaket på kapellet ble fjernet og erstattet med skifer. På østveggen av Leikvinstøgu ble det bygd helt ny tømmervegg i første etasje. Før dette var det stående kledning i første etasjen på denne veggen i stedet for laft, kanskje en rest av en slags svalgang. Bygningskonstruksjonen tyder i så fall på at bygningstømmeret som ble brukt i denne delen av Leikvinstøgu var betydelig eldre en 1823, kanskje medflyttet fra der gården stod tidligere. Dette bygningstrekket ble helt borte ved denne forandringen.
Tretrappene på hovedinngangen og kjøkkeninngangen ble erstattet av steintrapper, steinen var hentet fra Bjørbekk. Sørveggen på kapellet ble bordkledd og alle vinduene ble skiftet ut med mindre mer ”sunndalske” smårutavinduer. Vestveggen, den som vender mot kapellet ble også bordkledd der den før var tømmervegg og svalgangen på baksida ble fjernet. Hvorfor nøyde man seg ikke med restaurering men gjorde disse store forandringene på husene?
Lokalpatriotisme strides mot det særegne for stedet
Svaret får fra leder for museumslaget på den tiden, Petter Vik, sin penn. På den tiden var det bare de opprinnelige bygningene på Leikvin og styret ville flytte til bygninger og lage et bygdetun slik som de hadde mange andre steder. Da passet det ikke med Britiske detaljer, det skulle være et museum for den stedlige sunndalske kulturen. Museumsdirektør Engelstad kom på besøk etter at forandringene var ferdige og møtte styret. Engelstad var forferdet over de store forandringene som var gjort, han mente at det Britiske innslaget hadde gjort stedet ekstra verdifullt og at forandringene var svært uheldige, det skal i følge årsberetningen ha vært et ”langt og litt kvast ordskifte om saka der styret hevda at, at det først og fremst gjaldt og bevare minnene og verdiene frå den gamle sunndalske kulturen”. I et referat fra Engelstad som ble sendt til Museumslaget senere står det at Engelstad ”frarådet på det innstendigste” å lage bygdetun av Leikvin og at han ”beklaget videre at museet hadde ødelagt vesentlige deler av den spesielle karakter denne gård har fått i siste halvdel av forrige århundre…Styret ga ikke inntrykk av å forstå betydningen av det spesielle preg dette museum hadde hatt, som representant for det engelske kulturinnslaget…” Det kunne kanskje ha vært interesant å vært flue på veggen under diskusjonen.
Museet i dag
I dag kan vi bare slutte oss til denne beklagelsen, men den gangen var Britene fremdeles et friskt minne og ikke noe særegent for sunndalingene som så at gamle lokale kulturminner var i ferd med å fofalle.
I dag er bygningene fremdeles slik de var i 1953 etter forandringene og Leikvin er blitt et bygdetun. Men på andre punkter er vinden igjen i ferd med å snu. Spesielt interessen rundt Barbara Arbuthnott har gjort at det Britiske igjen er blitt populært. Da blir det kanskje atter aktuelt med foradringer en gang, denne gangen tilbake til slik vi mener det var før 1950. Men er det mer verdifullt? Eller er endringene som ble gjort for over 50 år siden også historie man bør vektlegge å ta vare på? Det er lett å stille seg til doms over historien med etterpåklokskapens øyne og antagelig vil de neste generasjonene være like oppgitt over våre feil i bevaringen. Så får vi bare gjøre så godt vi kan i mellomtiden.