Utelater Barbara Arbuthnott
Turen oppover dalen gikk sakte, med vogn til utstyret og ridehest til fruen. Gathorne-Hardy skriver at Lort-Phillips har gitt navnet Alfheim til sin hytte i Grødalen. Han nevner ikke Barbara Arbuthnott med ett ord, selv om hun levde enda under hans første besøk der. Han skriver også at Lort-Phillips har bygd på Alfheim med ekstra rom når det var nødvendig og det er nok her de forskjellige påbyggene med annen byggestil på Alfheim kommer inn. At Barbara var den opprinnelige byggherren og som kalte stedet Alfheim var tydeligvis ikke noe man brydde seg om å informere Lort-Phillips’ gjester om.
Vellykket tur oppover dalen
Ekteparet Gathorne-Hardy hadde i alle fall en vellykket tur til Alfheim, de fikk se Åmotan og på Svisdal fikk de ”Waffel kok” og kaffe, fikk tørket klærne og kommet seg under tak en stund. Noe de bare behøvde å betale en krone for. Utrolig billig syntes de. Vel fremme på Alfheim ble de innkvartert i små, men komfortable rom. I løpet av oppholdet i 1902 fikk Alfred Gathorne-Hardy både prøvd fiskelykken og tatt seg en tur opp til Svartsnyten.
Retur 11 år etter
I 1913, elleve år senere kom Gathorne-Hardy for andre gang til Alfheim. På den tiden var det skjedd en hel del i Sunndal og veien oppover dalen var såpass at det gikk motorisert transport der. Ved Tredalsbakken bordet han en rutebil oppover dalen, som snart ble fylt til trengsel. På Gjøra var det hest og vogn, til Svisdal. I 1913 var Vangshaugen omtrent ferdigbygd, bare deler av verandaen og interiøret manglet.
Britene var ikke arbeidssky
De gjestende britene var tydeligvis ikke redde for å ta et tak for med unntak av Gathorne-Hardy selv hjalp alle til med å rydde vegetasjon rund Vangshaugen og å pynte innvendig. Gathorne-Hardy ble unskyldt deltagelse på grunn av sin fremskredne alder, selv antok han at det mer var at de fryktet at han ville gjøre mer skade enn gagn. Han var åpenbart ikke av det praktiske slaget.
Ikke helt fjellvant
Så fjellvant var han heller ikke, slik at når han en dag skulle han ta en snarvei fra Vangshuagen til en av hølene elva, viste den seg å være svært så lang. Det var tåke og tett vegetasjon, så det var en oppgitt Gathorne-Hardy som til slutt kom fram til hølen våt og sulten. Så skulle nisten spises opp. Han hadde med seg en flaske med whisky og melk, en kombinasjon de færreste nordmenn ville tenkt på, samt en matpakke. Dessverre var korken glidd ut nede i lommen og forvandlet smørbrødet til grøt. Man kan tenke seg at den whisky/melk smakende massen nede i lommen ikke var særlig appetittelig.
En oppskrift på ørrett på Britisk vis
Mer apetittvekkende var nok Alfheim spesialen av fjellørrett som han gir oppskrift på: ”Legg ørretten din på siden på ei fjøl, og kutt med en svært skarp kniv helt inn til benet like nedenfor hodet. Skjær så med bladet langs benet og fjern filetten forsiktig, klipp av finnene med en saks, og legg de to filetene på bunnen av en paiform. Når det første laget er ferdig dekk det med smør, laurbærblad, litt eddik, og krydder etter smak, og lag flere lag til formen er nesten full. Fyll opp med vann, og stek den i ovnen. Resultatet kommer ut som en kake, og er en delikat kaldrett til frokost eller lunsj.”
Beskrev fangstanlegg
I My Fair Hunting Grounds beskrives også fangstanlegg i Grødalen. Da det fantes rester etter stor furuskog i distriktet som senere var blitt borte antok forfatteren at de var beregnet på elg. En elgku skulle ha vært sett i Sunndal dette året, men de var slett ikke vanlige da heller. Han sier at det er svært mange slike anlegg i Grødalen plasert ved steder der smale landtunger skille vannene fra hverandre. Han prøvde seg også på å fotografere ett med Lort-Phillps i bunnen som målestokk, men bildet ble dessverre ikke vellykket.