DFU Figgjo's badedrakthistorie

De Forenede Ullvarefabrikker, DFU, har sine røtter tilbake i gjennombruddstiden for ullvareindustrien i 1860-årene. Dette gjennombruddet hadde bla sin årsak i den amerikanske borgerkrigen. Bomullseksporten fra sydstatene stoppet opp og ullen fikk sin store sjanse. ”Gode tider” hjalp også da den dyktige grunnleggeren Ole Nielsen i 1870-årene med oppstarten av DFU’s moderbedrift; Aalgaards Uldspinneri. Navnet ble siden modernisert i 1887 til Aalgaards Uldvarefabrikker. DFU ble i 1916 opprettet av en sammenslutning av en del større norske ullvarefabrikker.

Ole Nielsen kom til Stavanger fra Hjelmeland i Ryfylke på midten av 1800-tallet. Den unge husmannsgutten kom i lære i en forretning som hadde tilhørt en av Hans Nielsen Hauges beste venner. Haugianerbevegelsen fikk dermed stor betydning og haugianernes omgangsform, med husbonden som patriark for tjenerne, ble også det sosiale system i Ole Nielsens bedrifter.

Ole Nielsen kjøpte fallrettigheter til en foss i Figgjoelva fra garden Aalgaard i Gjesdal kommune våren 1870. Fossen var kraft. Dessuten var Gjesdal en av de mest sauerike kommuner i landet. Kraft og råstoff dikterte så plasseringen av denne bedriften som ga næringsgrunnlag for utviklingen av Ålgård som tettsted. Ole Nielsen la også sin elsk på et fossefall litt lenger vest, på Figgjo. Et område rundt fossen ble innkjøpt fra Figved gård og i 1889 ble Figgens Uldvarefabrik stiftet som selvstendig selskap. Siden endret selskapet navn til Figgjo co og gikk videre inn i bedriften på Ålgård.

Den opprinnelige ideen var at Figgens Uldvarefabrik skulle drive med jaquardveving. Men med utvidelse av fabrikken på Ålgård ble denne vevsformen opptatt der. Slik at det ble ideen om en trikotasjeavdeling på Figgjo som trådte i kraft. Ole Nielsens fjerde og yngste sønn, Thorvald Nielsen, ble satt til å lede dette arbeidet. Han begynte som 14-åring å arbeide ved Aalgaards Uldvarefabrik. I 1887 ble han sendt til Tyskland for å spesialisere seg på trikotasjehåndverket og som 20-åring ble han teknisk leder for Figgens Uldvarefabrik.

Det ble bygd arbeiderbolig i 1894. Opprinnelig var leilighetene basert på felleshusholdning med spisesal og kjøkken i kjelleren. Her ser vi igjen den patriarkalske styreform som Ole Nielsen innførte i sine bedrifter. I området rundt fabrikken ble det fra begynnelsen av 1900-tallet etablert et samfunn. I tillegg til funksjonsbygninger som kontor- og lagerbygg, verksteder og uthus ble det oppført boliger for disponent, funksjonærer og arbeidere. Tettstedet Figgjo vokste etter hvert frem med små trehus i hager, skole, bedehus og forsamlingshus.

Den eksisterende gamle spinneri- og trikotasjefabrikken ble bygd i 1905 av Figgjo co og ligger dominerende til på sørsiden av Figgjoelva. Den avløste den gamle fabrikkbygningen som brant året før. Brannen var en ulykke men ga likevel utviklingen et puff fremover. Det ble straks besluttet å bygge en ny og moderne fabrikk og den hadde allerede i 1907 en produksjon med 2,5 ganger så høy verdi som før brannen.

Figgjo co var et strikkeri der de strikket ferdige plagg og produserte bl.a undertøy og yttertøy for alle aldersgrupper. Skrittet videre til badedraktproduksjon var dermed kort. Badedraktproduksjonen på DFU Figgjo startet i begynnelsen av 1920-årene og noe tidligere i mindre målestokk. DFU engasjerte barnepleierske søster Emilie som produktutvikler, og det ga resultater. Begrunnelsen for å ansette søster Emilie var som følger:
”For at naa dette maal… at fremstille en baby- og barnetrikotage som skulde staa fuldt på høide med den bedste udenlandske… maatte vi skaffe os sakkyndig bistand. Denne bistand fik vi i Søster Emilie, som har været barnepleierske i 33 aar. Hun har stelt barn av flere nationaliteter og mange aldre, saa hun er den præsumptivt mest sakkyndige på barnebeklædningens omraade.”

I begynnelsen av 1930-årene og utover var bergensdama Brita Furdal designer for badedraktene. For å prøvegå nye modeller fikk Furdal yngre jenter, mest fra Figgjo, til å prøve plaggene slik at en eventuelt kunne foreta visse justeringer. En av disse jentene var Edit Håland som senere ble gift med Aslak Gjesdal fra Figgjo. Edit opplyser at hun ikke fikk betaling for å gå mannekeng, men fikk noe undertøy gratis for jobbene.

Senere på 1940-tallet og utover var Erika Heiberg fra Tyskland designer. Hun var gift med direktør Frithjof Heiberg på Figgjo. Erika brukte mest lokale jenter fra Figgjo som prøvemodeller og datteren Eva var også modell. All reklame- og salgsmateriell var med profesjonelle mannekenger og reklamefolk.

DFU hadde rundt 1960 og utover stor kontakt med Heintzelmann i Tyskland (liten produsent men anerkjent designfirma på verdensbasis på badedrakter). Salget var hovedsakelig på det norske markedet men også noe til utlandet.

Det er tatt vare på plakater og avisutklipp av annonser fra 1920-årene og utover. Slik kan en følge utviklingen av badedraktproduksjonen helt fra den tiden. Selve badedraktene i samlingen er stort sett fra 1950-70.