Den gamle anorakken 1 av 2

Den gamle anorakken


Den gamle anorakken

Jeg setter meg opp i senga med ett rykk. Hva var det som vekket meg? Det er søndag, og fridag og jeg pleier ikke å våkne så tidlig. Det er noe som er annerledes, noe som ikke er som det pleier å være når jeg våkner opp til høytid og fri. Jeg rister fortumlet på hodet. Var det noe jeg drømte kanskje? Forsiktig ser jeg meg rundt. Nei, alt ser ut til å være som det pleier. Men, vent nå litt…Hva er det! Utenfor vinduet mitt er verden blitt hvit. Det er vinterens første snø! Det er stillheten av det første snøfallet som har vekket meg. Jeg kjenner hvor gleden bobler opp i meg! Snø!!! Det er virkelig snø. Barndommen er meg plutselig så nær, og det glitrer i øynene mine av barnlig glede som må ut. Rask hopper jeg ut av senga, full av energi. Jeg bare må, må ut!!! Morgentoalett og frokost går unna i en fei mens øynene mine lengselsfull ser på de store flatene av jomfruelig snø. Det er ingen enda som har laget fotefar i snøen. Jeg skal lage engler, danse, hoppe og kaste snø høyt opp i lufta. Jeg skal ut og kjenne frosten bite i kinnene. Å, som jeg gleder meg!

Med raske skritt springer jeg ned i garderobeskapet for å hente anorakken min. Den er av ukjent nummer i rekken av trofaste følgesvenner på tur, og den har helt spesielle egenskaper. Den er en venn. Jeg finner den frem; Kamuflasjehvit, slik anorakkene var under krigen. Det er en patina av verdighet og elde rundt plagget. Jeg tar den raskt ut av skapet, den kjære anorakken min, og begraver nesen i det slitte stoffet. Det lukter bål fra utallige turer forrige skisesong, myr, sjø og skog. Alle minnene eksploderer i hodet mitt, så jeg blir litt svimmel og må sette meg på en stol for å ta meg igjen.

En gammel turkamerat

Anorakken har diverse flekker av sot, av bruk. Den bærer i seg mange, mange minner om turer der det å bevege seg med åpne sanser i naturen og bare å ta inn var hovedhensikten. Turer der det stakkars overanstrengte hodet mitt som ellers jobber under høytrykk kunne hvile seg og bare nyte det å være til. Det skjer forresten ikke av seg selv det, å tømme hodet for tanker. Min erfaring er at med anorakk på, så husker hjernen min at vi skal ut på tur. Etter hvert som beina beveger seg, først mekanisk så mer og mer vart for å se og sanse, så gir hodet slipp på alle de vonde og vanskelige funderingene. Skuldrene senker seg og brystkassen frigjøres for å trekke pusten helt ned i magen, og ikke bare til brystbeinet. All den gode lukten i skog og mark inspirerer til å ta virkelig dype magedrag av luft. Det beruser og gir åpning for å reflektere, for å nyte.

Fort kler jeg den tykke ullgenseren på meg, drar anorakken over hodet, lua over ørene, vikler et skjerf om halsen og tar vinterskoene på. Votter. Jeg MÅ ha votter når jeg skal besøke den første snøen! Jeg finner et par strikkede votter som Randi, venninnen min gav meg forrige jul. Det er omtanke og kjærlighet i hver eneste maske, derfor varmer de ekstra.

Danse i snø

Jeg river opp døra og verden ligger foran meg. Med lange skritt stiger jeg inn i vinteren. Et tre gir slipp på sin snøhaug i det jeg går forbi. Jeg får en frisk dusj i fjeset. Raskt rekker jeg tungen ut og slikker i meg noen snøflak. Hva smaker det egentlig av snø, da?

Etter at jeg har danset i snøen, laget et titalls engler (det er nesten en liten himmelsk hærskare det) og kastet snø høyt, høyt opp i lufta går jeg inn i skogen med knirkende skritt. Mens jeg går tenker jeg på hva det er med anorakken som gjør at den forblir en slik turkamerat. For det første er den funksjonell. Den har nødvendig vidde til at kroppen kan finne sin egen rytme når jeg går på tur helt uavhengig av hvilket underlag jeg beveger meg i. Anorakken er like anvendelig sommer som vinter, til fjells og ved sjøen. Den er tilpasset livet ute i naturen gjennom generasjoners design og funksjonsanalyse. De som har skapt plagget er naturfolket. Eskimoene.

Skapt for å vare!

De forberdet og utviklet plagget for å tilpasse det ekstreme forhold. Derfor passer den til all slags vær og all slags terreng. Min anorakk er vevet av kraftig bomullsstoff. Det gjør den robust og slitesterk. Jeg kan stole på at den ikke går i stykker, at det tåler meg og mitt bruk.

Anorakken puster også i takt med min pust. Når jeg blir varm slipper den luft ut og svaler meg, når vinden uler kan jeg snøre den sammen og da holder den meg varm. Selv når tegnet drypper ned, holder anorakken meg tørr. For det tredje har anorakken min hette. Den er romslig og god og gjør at hodet er beskyttet dersom en snøstorm skulle komme uforvarende på meg vinterstid. Gode knapper og ekstra klaff bak knappene holder vinden unna den sårbare halsen min. Ekstra vrangbord rundt armene og snøring i livet samt rundt baken gjør at jeg er beskyttet mot vinden. Til slutt er det den store brystlomma. Den er jeg spesielt glad i. Den har på et vis samme funksjon som en håndveske. Der kan jeg putte inn alle HVIS- SÅFREMST tingene en dame trenger på tur. Det varierer litt hva som befinner seg i lomma… Nysgjerrig åpner jeg glidelåsen for å sjekke. Hm… Det er visst lenge siden den er redet i, lomma. Plaster, litt dopapir, en hundrelapp, en liten eske rosiner, en pakke tyggegummi og jeg vet ikke hva, åpenbarer seg for mine øyne.

Alt har sin plass, sin funksjon. Et slikt plagg er trygghet, anorakken er en kjær følgesvenn. All verdens nymotens stoffer, snitt og farger kan ikke konkurrere ut den erfaring som ligger i plagget. Jeg vet det, for jeg har prøvd… Og jeg går alltid tilbake til anorakken, min trofaste turkamerat som gir meg så mye glede. Langsomt går jeg videre inn i vinteren med et hjerte som rolig banker i brystet og stor takknemlighet til anorakken min.

Anorakk

Ein anorakk eller parkas er ei vindtett jakke med hette og utan opning framme. Plagget er oppfunne av inuittar, som brukte det utandørs, til dømes når dei jakta eller reiste i kajakk. Anorakken vernar godt mot kulde på mange minusgrader, og blei fort teken i bruk av folk som vitja polarområda.


Dei opphavlege anorakkane er laga av varmt skinn, til dømes frå sel, og fôra med pelsverk. Det blei regelmessig behandla med fiskeolje for å halda seg vasstett. Moderniserte anorakkar er laga av vasstett tøy, men har gjerne skinn rundt hettekanten for å verna fjeset mot kaldvind.

Forfatter
Beate Heide
Publisert
21/01/2011
Lisens
Navngivelse-Del på samme vilkår

Relaterte artikler

Anbefal en artikkel fra Wikipedia eller en annen godkjent kilde

Automatisk genererte artikler fra Wikipedia

Klede

Klede er et glatt, filtlignende stoff av ull.

Snø

Snø (riksmål også sne; fra norrønt snjór, snær) er nedbør i form av gjennomsiktige krystaller av is som er dannet rundt små partikler i atmosfæren. Når temperaturen er under frysepunktet blir regndråper omdannet til snøkrystaller i de høyere luftlagene, og de vil fortsette å være snøkrystaller helt til de kommer til en høyde der temperaturen er over frysepunktet. Delte, smeltede krystaller binder seg sammen til snøflak, som kan bli 7–10 cm i diameter. Snøkrystaller består som regel av sekstaggete stjerner, men i mer polare strøk med lav luftfuktighet opptrer snøkrystaller som isnåler.

Nissen får nye klede

Nissen får nye klede er et vandresagn som er kjent i hele Norden og Tyskland, men det er ikke spesielt utbredt i Norge. I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog er det typologisert som ML 7015.

Snø vil falle over snø som har falt

Snø vil falle over snø som har falt er en roman av Levi Henriksen, utgitt på Gyldendal i 2004. Den er Henriksens første roman.

Flammer i snø

Pelle og Proffen er en serie ungdomsbøker skrevet av den norske forfatteren Ingvar Ambjørnsen. Bøkene handler om «Pelle» og kameraten hans «Proffen», og sammen havner de oppi mysterier av alle slag. Pelle og Proffen er blitt sammenliknet med Franklin W. Dixons Hardyguttene

Alt innhold fra Wikipedia er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens