Den gamle anorakken

Med raske skritt springer jeg ned i garderobeskapet for å hente anorakken min. Den er av ukjent nummer i rekken av trofaste følgesvenner på tur, og den har helt spesielle egenskaper. Den er en venn. Jeg finner den frem; Kamuflasjehvit, slik anorakkene var under krigen. Det er en patina av verdighet og elde rundt plagget. Jeg tar den raskt ut av skapet, den kjære anorakken min, og begraver nesen i det slitte stoffet. Det lukter bål fra utallige turer forrige skisesong, myr, sjø og skog. Alle minnene eksploderer i hodet mitt, så jeg blir litt svimmel og må sette meg på en stol for å ta meg igjen.

En gammel turkamerat

Anorakken har diverse flekker av sot, av bruk. Den bærer i seg mange, mange minner om turer der det å bevege seg med åpne sanser i naturen og bare å ta inn var hovedhensikten. Turer der det stakkars overanstrengte hodet mitt som ellers jobber under høytrykk kunne hvile seg og bare nyte det å være til. Det skjer forresten ikke av seg selv det, å tømme hodet for tanker. Min erfaring er at med anorakk på, så husker hjernen min at vi skal ut på tur. Etter hvert som beina beveger seg, først mekanisk så mer og mer vart for å se og sanse, så gir hodet slipp på alle de vonde og vanskelige funderingene. Skuldrene senker seg og brystkassen frigjøres for å trekke pusten helt ned i magen, og ikke bare til brystbeinet. All den gode lukten i skog og mark inspirerer til å ta virkelig dype magedrag av luft. Det beruser og gir åpning for å reflektere, for å nyte.

Fort kler jeg den tykke ullgenseren på meg, drar anorakken over hodet, lua over ørene, vikler et skjerf om halsen og tar vinterskoene på. Votter. Jeg MÅ ha votter når jeg skal besøke den første snøen! Jeg finner et par strikkede votter som Randi, venninnen min gav meg forrige jul. Det er omtanke og kjærlighet i hver eneste maske, derfor varmer de ekstra.

Danse i snø

Jeg river opp døra og verden ligger foran meg. Med lange skritt stiger jeg inn i vinteren. Et tre gir slipp på sin snøhaug i det jeg går forbi. Jeg får en frisk dusj i fjeset. Raskt rekker jeg tungen ut og slikker i meg noen snøflak. Hva smaker det egentlig av snø, da?

Etter at jeg har danset i snøen, laget et titalls engler (det er nesten en liten himmelsk hærskare det) og kastet snø høyt, høyt opp i lufta går jeg inn i skogen med knirkende skritt. Mens jeg går tenker jeg på hva det er med anorakken som gjør at den forblir en slik turkamerat. For det første er den funksjonell. Den har nødvendig vidde til at kroppen kan finne sin egen rytme når jeg går på tur helt uavhengig av hvilket underlag jeg beveger meg i. Anorakken er like anvendelig sommer som vinter, til fjells og ved sjøen. Den er tilpasset livet ute i naturen gjennom generasjoners design og funksjonsanalyse. De som har skapt plagget er naturfolket. Eskimoene.

Skapt for å vare!

De forberdet og utviklet plagget for å tilpasse det ekstreme forhold. Derfor passer den til all slags vær og all slags terreng. Min anorakk er vevet av kraftig bomullsstoff. Det gjør den robust og slitesterk. Jeg kan stole på at den ikke går i stykker, at det tåler meg og mitt bruk.

Anorakken puster også i takt med min pust. Når jeg blir varm slipper den luft ut og svaler meg, når vinden uler kan jeg snøre den sammen og da holder den meg varm. Selv når tegnet drypper ned, holder anorakken meg tørr. For det tredje har anorakken min hette. Den er romslig og god og gjør at hodet er beskyttet dersom en snøstorm skulle komme uforvarende på meg vinterstid. Gode knapper og ekstra klaff bak knappene holder vinden unna den sårbare halsen min. Ekstra vrangbord rundt armene og snøring i livet samt rundt baken gjør at jeg er beskyttet mot vinden. Til slutt er det den store brystlomma. Den er jeg spesielt glad i. Den har på et vis samme funksjon som en håndveske. Der kan jeg putte inn alle HVIS- SÅFREMST tingene en dame trenger på tur. Det varierer litt hva som befinner seg i lomma… Nysgjerrig åpner jeg glidelåsen for å sjekke. Hm… Det er visst lenge siden den er redet i, lomma. Plaster, litt dopapir, en hundrelapp, en liten eske rosiner, en pakke tyggegummi og jeg vet ikke hva, åpenbarer seg for mine øyne.

Alt har sin plass, sin funksjon. Et slikt plagg er trygghet, anorakken er en kjær følgesvenn. All verdens nymotens stoffer, snitt og farger kan ikke konkurrere ut den erfaring som ligger i plagget. Jeg vet det, for jeg har prøvd… Og jeg går alltid tilbake til anorakken, min trofaste turkamerat som gir meg så mye glede. Langsomt går jeg videre inn i vinteren med et hjerte som rolig banker i brystet og stor takknemlighet til anorakken min.

Anorakk

Ein anorakk eller parkas er ei vindtett jakke med hette og utan opning framme. Plagget er oppfunne av inuittar, som brukte det utandørs, til dømes når dei jakta eller reiste i kajakk. Anorakken vernar godt mot kulde på mange minusgrader, og blei fort teken i bruk av folk som vitja polarområda.

Dei opphavlege anorakkane er laga av varmt skinn, til dømes frå sel, og fôra med pelsverk. Det blei regelmessig behandla med fiskeolje for å halda seg vasstett. Moderniserte anorakkar er laga av vasstett tøy, men har gjerne skinn rundt hettekanten for å verna fjeset mot kaldvind.