Dei forunderlege lauvingstrea

Ein post i Hjartdalsforteljingar (Den digitale kulturlandskapsruta). Ei historie om dei spesielle styvingstrea - Levande kulturminne og biologiske skattekammer!

Frå gamalt av har ein mest over heile landet hausta lauv til dyrefôr. Det har alle stader vore vanleg å bryte av greiner og kutte renningar ved bakken. Nokre stader har ein i tillegg dei spesielle styvingstrea, tre som er kappa til og utforma så dei skulle gi mest mogleg lauv. I dag er desse trea levande kulturminne og biologiske skattekammer - bokstavleg tala ut av ei anna verd.

Tradisjonen for lauving må sjåast i samanheng med ressursgrunnlaget i det norske landskapet. Berre rundt 3-4 % av Noregs land er dyrkbar jord. Dette talet har ikkje endra seg stort frå gamle dagars landbruk fram til i dag.  Husdyrhaldet har difor alltid vore berebjelken i det norske landbruket.

 I tillegg til omfattande beiting, stølsdrift og slått, har ein dei fleste stader tradisjon for hausting av lauv - og ris, det vil seia greiner med knopp,  hausta i ”vårknipa”. Nest etter all slåtten, var det tillegget av lauvfôr som gjorde det mogleg å halde oppe dyretalet gjennom vinteren. Lauvfôr utgjorde dei fleste stader 20-30 % av vinterfôret, somme stader meir.  I dårlege høyår fungerte lauvet som ein buffer. Fekk ein lite høy i hus, kunne ein fylle på med meir lauv.

Styvingstre har opp gjennom historia hatt mykje å sei for verdien av ein gard. Mest alle lauvtreslag har vore i bruk, men almetrea har stått i ei særstilling. Næringsverdien i almelauvet er høgt, og i tillegg kunne laget under borken nyttast til almemjøl i såkalla ”borkebrødstider”. Ask, rogn, osp og selje var også høgt verdsette.

Biologien til styvingstreet er noko for seg sjølv. Den stadige kappinga av greiner, vanlegvis rundt kvart 5. år,  set i gang fysiologiske prosessar som til saman gjer trea ekstra frodige. Dei blir i tillegg kompakte og motstandsdyktige, og kan bli mange hundre år gamle.

I dag er styvingstrea levande kulturminne, og samstundes ein siste utpost for biologisk mangfald knytt til gamle tre. Variasjonen av levande, rotnande og daud ved og bark gjev levevilkår for eit stort mangfald av lav, soppar, mosar, insekt og fugleartar.

Det er også noko eventyrleg over dei gamle lauvingstrea. Dei kroppslege formene deira har fascinert mang ein kunstnar opp gjennom tida.

Lauvingslia her på Myljom-To er i hevd, og har vore det i uminnelege tider. Går du vidare langs Ambjørndalsstigen (enkelt kart), vil du mellom anna koma til haustingsskogen på Ambjørndalen, ein gamal lauvingslokalitet som er under restaurering, og elles lære mykje om kulturlandskap og lokalhistorie på informasjonstavlene langs stigen.


Ynskjer du eit føredrag eller ei omvising med utgangspunkt i dette eller andre emne i den digitale kulturlandskapsruta, kan du kontakte Kulturlandskapssenteret i Telemark. Kontaktinformasjon finn du på heimesida, www.kulturlandskapssenteret.no. Den digitale kulturlandskapsruta er støtta av Hjartdal kommune. 


Hjartdal 30.04.2015, Ingvill Marit Buen Garnås, Kulturlandskapssenteret i Telemark 

Share to