Da Mikael lurte døden to ganger (II)

Da Mikael lurte døden for 2. gang
En dagstur som varte i over 55 timer.

Året var 2001. Årstiden var februar. Mikael skulle gå fra Botnen, over Myrset, deretter over Manfjell og skulle ha fortsatt til Hovland på vestsiden av Fyksesund. Han kom aldri så langt. Han ble overrasket av vinterens verste uvær på Vestlandet, måtte overnatte to ganger i over 1300 meters høyde. Men på grunn av personlig styrke og delvis uforklarlige hendelser klarte han å overleve og komme seg helskinnet tilbake.

Fyksesund er et ca. 10 km. langt og smalt sund, som starter på nordsiden av Hardangerfjorden, og som går rett nord-over, retning Voss. Om vinteren er det ofte is i sundet, og da kan det være meget vanskelig å ta seg inn. Det er ikke bilvei til Botnen, og fjellsidene stuper loddrett ned i vannet, så det er ikke mulig å gå langs sundet. Skal en gå, må en opp i over 1100 meters høyde. Fra Botnen til nærmeste bilvei, på Hovland på vestsiden av sundet, tar det om vinteren ca 7 timer å gå. En annen mulighet er fra en støl på Voss, Hodnaberg, over fjellet og deretter enten ned Trongedalen eller over Løkjesdalnuten og ned til Botnen. En tur på ca 4 timer. Langs begge disse rutene er det om vinteren stor fare for snøskred, på grunn av de stupbratte dalsidene.

Første uken i februar 2001 lå det råtten is innerst i Fyksesund. Den var umulig å gå på, og også meget vanskelig å slå seg gjennom med båt. Men på grunn av at Mikaels bror, Ragnar, hadde en del utegangerokser på Botnen, var det nødvendig å komme seg inn for å fore dem. Mikael og Ragnar bestemte seg derfor å gå fra Hodnaberg og ned til Botnen. Dette var fredag 9. februar. Ragnar returnerte samme dag og samme vei, mens Mikael ble igjen for å hugge noe tømmer og ellers ordne diverse ting. Han regnet med å være ferdig i løpet av lørdag og håpet at om søndag ville isen være sterk nok til å gå på. To menn forsøkte å gå inn til Botnen om lørdag, men måtte snu på grunn av den råtne isen. Dermed forsvant muligheten for Mikael å kunne gå ut om søndag. Han ble derfor liggende værfast i Botnen. Det han ikke viste var at akkurat disse dagene skulle Vestlandet bli rammet av vinterens verste uvær.

Hva var det som så skjedde?
Jeg lar Mikael selv fortelle:

Vel. Da jeg var ferdig med arbeidet jeg skulle gjøre lørdag, begynte jeg å vurdere alternativer for å komme meg hjem til Øystese. Jeg hadde i realiteten 3 alternativer:
1. Bli på Botnen noen dager til isen ble sterk nok. Dette anså jeg som uaktuelt blant annet begrunnet i mangel på mat.
2. Gå tilbake samme vei som vi kom ned. Dette anså jeg som meget farlig. Det var kommet mye nysnø, og med tanke på de nesten loddrette dalsiden i Trongedalen ville der gå livsfarlig skred i ett sett.
3. Gå opp Kanikebergdalen, over stølen Myrset og deretter over Manfjell til Hovland. Da måtte jeg riktignok opp i litt over 1300 meter, og ble vært dårlig ville heller ikke dette være ufarlig.

Jeg anså turen over Manfjell som den minst farlige, og jeg valgte derfor dette alternativet.

Søndag 11. februar startet jeg fra min hytte i Botnen kl. 05.00. I nesten totalt mørke. Ønsket å ha god tid, da jeg regnet med at føret var tungt og til dels vanskelig. Brukte hodelykt frem til dagslyset kom, og da var batteriene nesten tomme. Opp dalen gikk jeg til fots, terrenget er så kupert og vanskelig, at det er nesten umulig å gå på ski.

Turen til Troppekleiv, øverst i Kanikebergdalen, og videre opp til Myrset, ble noe mer tidkrevende enn antatt. Nysnøen var meget løs, og det var vanskelig å finne god smurning. Jeg var likevel optimistisk med tanke på turen over Manfjell, regnet med at snøen ble faster jo høyere jeg kom. På Myrset er der en gammel jaktbu, Larsbu. Der skiftet jeg klær på overkroppen, da jeg var blitt våt av svette. (Dette er nesten ren rutine når jeg går denne turen om vinteren.) Dessuten spiste jeg en god del av medbrakt niste, faktisk en god lunch med tanke på at dette bare var en dagstur.

Av hensyn til det som senere skjedde nevner jeg her hvilken bekledning jeg hadde: Bomullstruse, varmebukse, tykkere enn vanlig stillongs, knestrømper, tykke halvlange ullsokker, foret fjellbukse, kraftige skistøvler, vadmelsgamasjer, superundertøy, høyhalset tynn fleecegenser, høyhalset genser, ullskjerf, fjellanorakk med solid skinnkrave og tilslutt finnlandshette og skinnlue. I tillegg hadde jeg brukbart mye niste pluss mobiltelefon.

Da jeg forlot Larsbu retning Manfjell var været blitt dårligere – vinden hadde økt, sikten var dårlig, men ikke verre enn at det var greit å orientere seg. Jeg var hele tiden meget klar over at jeg måtte finne varden på Manfjell, dette for å finne riktig vei ned. Været var, mildt sagt, blitt ufyselig, men ikke verre enn at jeg gikk ”rett på” varden. På dette tidspunkt vurderte jeg ikke å snu på grunn av været! Jeg var kommet så langt at jeg regnet med å finne riktig vei ned, og så faktisk fortsettelsen som ”ren plankekjøring”!
Men her tok jeg feil. De virkelige problemene startet nå. Etter kort tid ble sikten tilnærmet null, tåke, snødrev og full storm. Sporene mine ble umiddelbart visket ut, og dermed var det lite trolig at jeg ville finne veien tilbake til Larsbu. Jeg tok det derfor med ro, håpet at sikten skulle bedre seg slik at det ble forsvarlig å fortsette. Men utover ettermiddagen og kvelden ble situasjonen forverret, ganske mye forverret. Jeg beveget meg bare litt frem og tilbake, opp og ned i terrenget, for å holde varmen.

Værforholdene gjorde at det ble tidlig mørkt. I halv sekstiden var det ikke lenger mulig å bevege seg i noen retning,
- jeg så ingenting. Klarte imidlertid å få gitt beskjed hjem på mobiltelefonen om at jeg måtte overnatte et sted på Manfjell. Men å finne en skavl å grave seg ned i var lettere sagt enn gjort. Det eneste jeg fant i mørket var en skavl eller mer en snøhaug på cirka en meter. Jeg forsøkte å grave i den, men den raste sammen etter hvert som jeg gravde. Jeg forsøkte da å grave loddrett ned, og fikk laget meg en slags hule hvor jeg kunne sitte på huk. Dette gav litt ly for vinden. Avstanden til en liten fjellvegg var cirka halvannen meter, og grunnet stormen kom snøfokket ”i retur” fra fjellveggen. Dette medførte at jeg uavbrutt gjennom hele natten grave vekk snøen, slik at jeg ikke skulle snøe helt ned.

Værforholdene var nå ekstreme. Det blåste full storm/orkan gjennom hele natten, og skinnkraven på fjellanorakken ble spist helt opp av den sterke vinden. Dette gjorde at jeg ble fortere nedkjølt i hodet, og jeg visste med sikkerhet at ble jeg for kald, da ville jeg sovne, og det ville være for godt. Jeg holdt meg derfor i bevegelse hele natten med å fjerne snø fra anorakkhetten, nærmest som en ren refleks. Og jeg kom, merkelig nok, til å huske på en historie jeg hadde hørt noen dager i forveien:

En dame, jeg tror det var på Øslandet et sted, hadde stjålet en frossen høne i en frysedisk i en forretning. Hønen hadde hun lagt på hodet og trukket en diger strikkelue ned over hodet og hønen. Halvveis på vei til kassen hadde hun besvimt, dette på grunn av nedkjølingen av hodet!

Artig historie, syntes jeg, og brukte mye energi på å skrape snø og is vekk fra anorakkhetten

Jeg overlevde så vidt natten, og mandag morgen i halv syvtiden var det såpass lyst at jeg kunne begynne å bevege meg i terrenget. Jeg mente å kjenne igjen noen merkesteiner og mente også jeg kunne kjenne igjen noen fjelltopper i området rundt et sted som heter Fitjadalen. Jeg trodde derfor jeg gikk i riktig retning, men skjønte etter kort tid at dette var feil, - jeg visste i realiteten ikke lenger hvor jeg var! Resten av nisten var spist opp, vannflasken var frosset til is, fingre og tær var nokså følelsesløse og jeg var redd for alvorlige forfrysninger. Jeg skjønte at jeg ikke kunne forsøke å gå nedover, da ville jeg bare havne i et eller annet stup. Jeg klarte å gi beskjed på mobil at jeg returnerte til Myrset/Larsbu, og lovet å sende ny melding om et par timer.

Jeg begynte deretter å klatre opp igjen på Manfjell. Det var lettere sagt enn gjort. Men etter noen timer og etter å ha sklidd ned flere ganger, klarte jeg å komme så langt opp, at jeg håpet å kunne finne riktig retning til Myrset. Grunnet det ekstreme været gikk det meget sent. Fremdriften var skritt for skritt og av og til noen tilbake. Mobilbatteriet var helt tomt, og jeg fikk ikke kontakt etter de to avtalte timene. Akkurat det kom til å forårsake det ”oppstyret” som nå fulgte, uten at jeg visste om det. Det ble nemlig slått full alarm med helikopter og Røde Korspatruljer på snøscooter inn i fjellet. Været var imidlertid så ekstremt at ingen kunne komme inn i det ulendte terrenget hvor jeg befant meg.

Dagen gikk nå mot sin slutt, det var begynt å mørkne. Da skjønte jeg at det ville gå mot nok en overnatting i fjellet. Dette så jeg på som livstruende, hvis jeg ikke fant en skavl stor nok til å grave meg en hule. Og etter mye leting fant jeg omsider en skavl jeg mente var stor nok. Gravingen gikk for så vidt greit for hanskene var nå frosset harde som bukkehorn, og var derfor utmerkede graveredskap. Klokken var nå blitt 21.30 og det var helt mørkt. Mens jeg holdt på med gravingen, ble jeg oppmerksom på et nokså skarpt lys i retning det jeg antok var Larsbu på Myrset. Jeg var helt fortrolig med at dette lyset hadde noe med meg å gjøre – derom fantes ingen tvil. Kanskje det var snøscooterpatruljer som var kommet til Larsbu, og at det var lyset fra dem jeg så. Men jeg var også helt fortrolig med at avstanden til lyset var så stor, at jeg ingen mulighet hadde til å komme i forbindelse med dem som sto bak lyset. Lyset var tilstede det meste av natten. Men det viktigste var, slik jeg så det, at nå visste jeg helt presis i hvilken retning Myrset var, og med det slo jeg meg til ro.

Hulen ble omsider ”ferdig”, og jeg syntes jeg hadde det relativt komfortabelt. Jeg var imidlertid fortsatt ekstremt opptatt av at jeg ikke måtte sovne, tenkte stadig vekk på hønedamen! Og nå oppstod et nytt problem: Jeg begynte å fryse skikkelig, og måtte derfor stadig vekk ut av hulen for å holde meg i bevegelse, og slik forsøke å beholde litt av kroppsvarmen.

I totiden om natten syntes jeg det var noe lettere vær, månen kom til syne av og til. Jeg kunne da til en viss grad skimte konturene av landskapet. Med tanke på faren for at jeg kunne sovne i hulen, besluttet jeg å gå i retning av lyset. Det gikk på et vis. Skritt for skritt. Jeg klarte ikke å kjenne igjen detaljer i terrenget. Til det var det for mørkt, så eneste ledetråden jeg hadde var det sterke lyset langt der fremme et sted. Jeg gikk litt opp og ned for om mulig å kjenne meg igjen, men uten særlig hell. Det ble følgelig mange ”rare” spor etter meg i området. Letemannskapene, som kom dit litt senere, lurte svært på hva dette var for noe. Etter hvert som dagslyset kom forsvant også det skarpe lyset, noe jeg fant helt naturlig.

Cirka 07.30 ble det vesentlig lysere og sikten ble relativt god. Jeg fant Larsbu på Myrset. Men det som virkelig undret meg var at der var ingen snøscootere, heller ikke folk. Jeg hadde jo trodd at lyset jeg hadde sett, kom fra dem eller fra lys i hytta.

Veien ned til Botnen burde nå være enkel, mente jeg, selv om jeg var nokså sliten og søvnig. Jeg hadde ikke sovet siden starten på turen søndag morgen. Der tok jeg igjen feil. Det kom meget tykk tåke, og nedstigningen derfra vinterstid er slik at det er direkte livsfarlig å gå feil. Nok om det. Jeg brukte over 5 timer ned, mot normalt 2. Da jeg nærmet meg nedstigningen til selv dalen, hørte jeg for første gang et helikopter, men kunne ikke se det. Men da jeg var kommet helt ned til Botnen, kom et helikopter inn dalen, fløy rett over meg, snudde og landet ikke langt fra min hytte. Klokken var da blitt 13.30.

En av mannskapet fra helikopteret, jeg tror han var lege, kom opp til hytta, og gleden var meget stor da han skjønte at jeg hadde overlevd 56,5 timer i fjellet i et slikt ekstremt uvær. Beskjeder ble nå gitt til de andre redningsteamene, og personlig syntes jeg det var viktig at teamet som kjørte retning Manfjell fikk tidlig beskjed. Min brorsønn Roger Botnen var nemlig leder av dette teamet.

Helikoptermannskapet fortalte om redningsaksjonen som var satt i gang, om deres fortvilelse over at uværet var av en slik art at det var lite de kunne gjøre. Først da forsto jeg hvilken ”røre” jeg hadde stelt i stand. Jeg beklaget meget overfor helikoptermannskapet at dette hadde skjedd, men fikk til svar at dette var deres jobb, at resultatet var godt og at hjelpemannskapet trengte realistisk trening.

Først etter at jeg hadde fått meg litt mat og drikke og litt varme i kroppen, skjønte jeg egentlig hva som hadde foregått: Overleve så høyt til fjells, på Vestlandet, om vinteren og i slikt vær skal egentlig ikke være mulig. Jeg kunne heller ikke helt la være å tenke på Berge Istratragedien. Noe annet jeg heller ikke klarte å la være å tenke på var lyset jeg hadde sett i Myrsetområdet. Dette fant jeg nokså merkelig. Og ikke mindre merkelig ble det da jeg senere om dagen fikk vite at snøscooterteamet, ledet av Roger Botnen, hadde sett samme lyset da de om natten hadde kjørt over Hamlagrøvannet i retning Myrset. Roger hadde da bemerket noe i retning av: Det må være Mikael, han er på Myrset. Dette blir en enkel oppgave.

I respekt og takknemlighet til alle de lokale hjelperne som deltok i redningsaksjonen, avslutter jeg med å notere deres navn:
Torleiv Rykke sjef for ØRK - Øystese Røde Kors
Roger Botnen operativ leder     ”
Kjetil Berge deltaker                   ”
Asbjørn Melstveit                         ”
Øystein Ølvheim                          ”
Atle Tjosås                                   ”
Sigve Mo                                       ”
Alf Sandvan Ekås                        ”
Hans Inge Birkenes                   ”
Tarjai Ålvik                                     ”
Erlen Flotve                                  ”

 PS Har også lurt på om jeg burde ha forsøkt å finne ”hønedamen”, og fortelle henne at hun nok har reddet et menneskeliv på grunn av hønetyveriet! DS

Og her slutter denne historien fra mitt hjemsted i Hardanger, stedet jeg tilbrakte de første 14 årene av mitt liv. Det er sikkert noen som lurer på hvorfor jeg forteller slike historier? Jeg har ikke noe godt svar, men synes nok det er trist at hendinger av dette slag bare skal gå i glemmeboken. Derfor!

Asker januar 2012
Lars Botnen