Da Mikael lurte døden to ganger (I)


Da Mikael lurte døden to ganger (I)

Under denne overskriften vil jeg fortelle to historier. Den ene omhandler flaks, den andre omhandler personlig styrke og noe mer. Den første har med Berge Istratragedien å gjøre, den andre har med en fjelltur i Hardanger å gjøre.

Da Mikael lurte døden for første gang

 

Hvem er så Mikael?
Hans fulle navn er Mikael Botnen, og hans liv, særlig det yrkesaktive, kan i stikkords form oppsummeres slik:

Født 15. september 1942 i Botnagrend, innerst i Fyksesund i Hardanger. Der vokste han opp, og jeg tør si under heller karrige forhold. 2. juledag 1959 forlot han Botnen og mønstret på et Westfal-Larsenskip i Bergen som byssegutt, 16 år gammel. Fikk kort etter stilling på dekk og steg fort i gradene, for som han selv sier:

Jeg hadde en stor fordel. Jeg var vant med å arbeide.

Fra hans tid i byssa har han blant annet fortalt følgende episode:

Fikk en dag beskjed om at kapteinen ønsket ristet loff til frokost. Jeg hadde ikke den ringeste anelse om hva det var. Men jeg kappet da opp noen loffskiver, puttet dem i en plastpose og ristet dem kraftig. Deretter serverte jeg kapteinen loffskivene med følgende kommentar:

Kaptein, her får du virkelig godt ristet loff!

Mikael var om bord i 2 år og 4 mnd. Var så hjemme i 3 dager før han mønstret på et DBS-skip (Det Bergenske Dampskipsselskap) for å få variert nok fartstid til å begynne på styrmannskole. Etter endt skolegang fortsatte han hos Westfal-Larsen som 2.styrmann. Deretter til Bergesen etter å ha lest om at han bygget verdens største tankskip i Japan og senere 4 identiske kombinasjonsskip i Jugoslavia – Berge Istra, Berge Adria, Berge Vanga og Berge Brioni. Da Berge Istra ble døpt. var fru Tito gudmor, og president Tito med stort følge var til stede. Skipsreder Bergesen selv, med like stort følge, var der, men den mest fargerike var likevel Kirsten Svineng, også kalt ”Mamma Karasjok”, iført fargesprakende samebunad. Hun var meget berømt i Jugoslavia på grunn av sin innsats for jugoslavske krigsfanger i Norge under siste verdenskrig.

Mikael tjenestegjorde i til sammen 6 år som kaptein på flere av disse store skipene. Hans samlede tjenestetid i Bergesensrederiet ble 36 år, hvorav 30 år som kaptein.

Da Mikael lurte døden første gang.
Berge Istratragedien.

Katastrofen inntraff i desember 1975. Et av verdens største tankskip, Berge Istra, forsvant et sted i Stillehavet. Skipet var på vei fra Brasil til Japan, lastet med malm. Så inntrådte stillheten. Ingen hørte noe fra skipet. Ingen nødmelding var blitt fanget opp. Leteaksjoner ble iverksatt, men hvor skulle man lete? Hadde skipet forlist? I så fall, hvorfor var ikke nødmelding sendt ut? Rederiet begynte å frykte det verste. Var hele mannskapet på 32 mennesker omkommet, og var et av verdens største tankskip gått tapt?

Hva hadde skjedd?
Her lar jeg Mikael selv fortelle:

Like før jul 1975 fikk jeg tilbud fra rederiet om å ta juleferie litt ”utenom tur”, fordi jeg hadde avbrutt sommerferien for å mønstre på Berge Istra, som kaptein. Vi var ankommet Europort i Nederland med oljelast om bord. Etter lossing skulle skipet til Brasil for å laste malm for Japan. Normal turnus ville være at jeg fortsatte om bord til skipet ankom Japan. Jeg takket imidlertid ja til en ekstra juleferie, og gikk fra borde. Jeg dro hjem til Hardanger, Berge Istra losset oljelasten, gikk til Brasil, lastet malm og seilte som planlagt til Japan.

Men Berge Istra kom aldri til Japan

Ingen melding om vanskeligheter om bord var mottatt. Første uken i januar forsøkte rederiet å komme i kontakt med skipet, men uten resultat. En storstilt leteaksjon ble satt i gang, med båter og fly, men ingen båt ble funnet, heller ikke vrakrester. Etter en ukes leting i store havområder, måtte rederiet innse at det var nytteløst. Hele besetningen på 32 ble erklært omkommet og båten tapt.

20. januar skjedde det utrolige – 2 spanske sjømenn ble plukket opp fra en flåte, begge i live og det etter 20 døgn på flåten. Verden fikk nå vite at skipet, uten forvarsel, hadde eksplodert og sunket i løpet av ett minutt. Et av verdens største skip hadde sunket så raskt, faktisk så raskt at ingen om bord hadde rukket å melde fra om hva som hadde skjedd.

Jeg traff de to sjøfolkene i forbindelse med sjøforklaringen. Jeg kjente begge fra min tid om bord, og det gjorde et meget dypt inntrykk når de fortalte om hva som hadde skjedd. De to hadde oppholdt seg på dekk, da en eller flere voldsomme eksplosjoner hadde rammet skipet. Så husket de ikke mer, før de kom til seg selv igjen, liggende i havet. Den ene hadde klart å komme seg opp på en flåte som lå og drev. Deretter hadde han klart å få en annen, sterkt forkommet, opp på flåten. Ingen andre av mannskapet ble observert, de to var de eneste. Verden fikk nå vite hele hendelsesforløpet:
– eksplosjonen – skipet som sank – oppholdet på flåten – redningen – hjemreisen.

Personlig tenker jeg av og til på dette. Jeg skulle ha vært med på denne turen, og det ville vært min siste reise.

Fire år etter Berge Istra-forliset skjedde det igjen, oktober 1979. Enda et av ”mine” skip, Berge Vanga, lastet malm i Brasil og seilte til Japan. Og så forsvant det, et eller annet sted i Søratlanteren. Det ble igangsatt en enormt omfattende leteaksjon. En rekke skip og fly ble engasjert, og det hele ble ledet fra Hovedredningssentralen på Sola. Jeg selv var da i Hardanger, tok drosje til Flesland og fløy til Sola for å bistå under innledningen av redningsaksjonen. Etter kort tid fløy jeg videre til Cape Town hvor det ble opprettet et kommandosenter for fly. To norske Orionfly ble leid inn av rederiet, og disse ble fløyet fra Andesnes til Cape Town. Begge med full besetning og bakkemannskap.

Dette ble en meget omfattende operasjon. Rederiet chartret også to passasjerfly som fikk påmontert ekstra bensintanker, da det her var snakk om meget store havområder. En rekke andre fly ble involvert, men disse hadde begrenset rekkevidde. Alle flyene ble operert fra Cape Town. Fra Sola fikk vi ned en militær flyspesialist, for å gjøre kommunikasjonen så effektiv som mulig. Sjefen for kommandosenteret var en lokal, høyere militær offiser. Enkelte vrakrester ble plukket opp og det var derfor ingen tvil om at Berge Vanga hadde forlist, og at hele mannskapet på 40 personer var omkommet.

Den store leteaksjonen fortsatt ennå en tid, og leteområdet ble stadig utvidet. På det siste toktet med et av Orion flyene ble jeg selv med. Men da dette toktet også ble resultatløst, ble operasjonen trappet ned, og vi måtte med tungt hjerte se i øynene at både mannskap og båt var tapt. Etter å ha takket alle medarbeiderne som hadde deltatt, fløy jeg hjem til Hardanger for å skifte koffert – for så å fly til Holland for å overta som kaptein på et annet av rederiets tankskip.

Senere i livet har jeg ikke kunne la være å tenke på både Berge Vanga, men mest på Berge Istra:

Der lurte jeg døden på grunn av flaks.

Lars Botnen

Forfatter
Lars Botnen
Publisert
18/02/2012
Lisens
Opphavsrett

Relaterte artikler

Anbefal en artikkel fra Wikipedia eller en annen godkjent kilde

Automatisk genererte artikler fra Wikipedia

Alt innhold fra Wikipedia er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens