Brettband

Det var ikke før jeg kom inni et gammeldags kjøkken, med en svart ovn med fire plater, ileggsluke foran og stekeovn, og fikk øye på brettbandene, at jeg husket hvordan de var en del av interiøret. Det var som om tiden hadde frosset seg fast i dette kjøkkenet et sted mellom 1960 og 1970. Alt var meg så kjent. Aller mest fasinert ble jeg av brettbandet. Jeg hadde ikke tenkt på at det fantes en slik innretning fra den ble borte fra kjøkkenet i mitt barndomshjem etter en renovering.

Det måtte være manko på skap-plass som gjorde at brettbåndene ble tatt i bruk. Bak den hvilte det brett og fat av ulike størrelser. De ble forsiktig fisket frem fra båndene når det var bruk for dem. Etterpå ble de vasket og stukket tilbake.

Noen av brettbandene var sydd med sirlig hardangersøm, mens andre var vevde eller applikerte. De fantes i alle husene da jeg vokste opp.Det var en yndet jule- eller bursdagspresang. Da ble de gamle brettbandene lagt vekk til fordel for de nye.

En annen snodighet med brettbandene var at der ble mai-blomtene hengt opp. De som ble solgt til inntekt for humanitære formål i mai. Og som var festet på brett. Alle kjøpte for å støtte en god sak. Så ble mainålene hengt opp på brettbandet i påvente av 17 mai. Sammen med 17. mai sløyfa ble den festet på jakkeslaget. Etterpå fikk den plassen sin tilbake på brettbåndet. Etter hvert kunne det samle seg mange maiblomster på brettbandet.

Det var ikke maiblomster på brettbandet i det gamle kjøkkenet, det bare påkalte minner som jeg ikke engang viste at jeg hadde tatt vare på. Maiblomstene bare kom ved synet av disse brettbandene. Det var som jeg var tilbake i noe velkjent men likevel fremmed. Teakringen som holdt bandene sammen var velkjent. Mine små barnefingre hadde ofte rørt ved slike. Det vakre fatet som var festet i båndene, var fremmed, men dog likevel kjent. De fantes der, langt bak i min bevissthet. Glaserte og lakkede flater, med bildemotiv under. Lakkede kanter. De var gode for barneøyne å hvile på, og like gode for mine nå voksne øyne. Brettbandet ga meg søndagsfølelse. Kanskje fordi det var bak det, brettet vi dekket på til mors- og farsdagskaffe, bodde?

Jeg snudde meg og gikk ut av det gamle kjøkkenet, og syntes tiden hadde stått stille, for et ørlite øyeblikk, som strakk seg fra kjøkkenkråa og til bislagsdøra.

Share to