Serviettens estetikk

Servietter som dekorasjon på bordene har vært brukt i min minnelige tid. Serviettene har også hatt en praktisk funksjon; man kunne legge den i fangen for å unngå å søle mat på kjole eller dress, og så kunne man tørke munnen med den, om man var uheldig under måltidet. Hadde en bare lagt vekt på det praktiske, så kunne en nøytral papirrull gjort nytten.

Men servietten er en estetisk nytelse.

De som liker å legge arbeid i å dekke bord, ja de bruker mange timer på å velge ut servietter som skal få deres arrangement til å ta seg vakkert ut. Til å fremheve det arrangementet er tenkt til å symbolisere. Der inngår duker, servietter og pynt inn i en helhet sammen med funklende glass og vakkert servise. Slike bord er det godt å sette seg ned ved.

Det er noe med papiret i serviettene som gjør at jeg får lyst til å ta på dem. De er myke, og tar imot meg. De er gode å holde i hånden.

Jeg minnes serviettene som fantes da jeg var barn. De var av tynnere papir, og de hadde ikke så god sugeevne som serviettene i dag.

Men det er farge og komposisjon som er serviettens forse. Det er der den forfører og lokker. Det er der voksne damer blir stående i valget – der foran de store samlingene i butikken av servietter. Når du finner en serviett-søster i ånden, kjenner du henne igjen. Rynken mellom øynene. Det konsentrerte blikket. De prøvende valgene når hun legger serviettpakker sammen på bordet. Mønstrer dem, og legger dem tilbake. Da vet du det er en søster i hardt arbeid med valgets kval.

Sånn sett er en serviett ikke bare en serviett. Det er også en rekvisitt som skal si noe om oss, og hvem vi er når vi ber te gjestebud.