Skal vi gå i værre?-En nostalgisk tebakeblikkstur fra 70 tallet

På Fyrjorda blåste det friskt. Skjeggholmen og ei vakker strand- æ lengta ut av det som øyan mine kjente så godt. Rastløsheten fikk mæ på aposlenes hester. Æ småsprang i vinden over sletta der det brukte å aule med unga. I Verre, æ sku i Verre. Et brev trengte frimerke.

Kanskje ho Anita ville bi med? Nei, æ bråbestemte mæ  og tok beinveien nedover Haugnesveien. Forbi skolen- nyskolen heite den. Grønn , flat og – kjedelig tenkte æ…og at ungdomskolen var så mykje kular. Tøffar og stilig! Med ungdomma som røkte og va kjæresta.

Æ gikk langs kjerkegårdsgjerdet- der så mange av mine slekninga va stedt til hvile. Dit æ brukte gå i lamme ho mor. Lukta fra tannklinniken hang som en dyster sky på andre sia a veien og det grøss nedover ryggen når æ tenkte på at æ nok snart måtte dit – og borre. Med en kvinanes lyd som åt sæ inn i hjernen min.

Æ småsprang videre og runda Borgergata, og skrådd over veien, sneia nesten hushjørnet te ho Lise og han Martin. Det va pelargonia i vinduet, og æ så ho Laila va på besøk. Han Leif leka i hagen med en drage…og æ forta mæ forbi huset te han Eilertsen som brukte å komme ut i bære makko buksa og kjøpe ansavisen…Førbi ho Gyggi bar det, og snarveien over det brakke jordstykje. Kjøttsaga hos han Aase under Folkes hus kvein. Det var nok noen som skulle ha koteletter, tenkte æ og va i Storgata. Folk krauma sæ framover på sykkel . Han Ragnvald va på tur med handtrilla med avisa. Æ kryssa gata ved ho fru Aksel og småsprang forbi pavuljongen, og inn på Posthuset. Frimerkekøen va lang. Og det va mange artige kommentara å høre førr ei gryta med små øra. Omsider va det mæ, og brevet forsvant ned i postkassen. Æ va ferdig med ærnan. På en benk satt ho Ester og ho Ingunn. Æ slo mæ ned og vi prata mens vi kikka på folk ute i blåsen. Ho Ingunn flirte og latteren hennes va så smittanes at benken resta.

Vi lugga oss oppover.  Utaførr han Joakob lokta det deilig bakverk. Den som hadde hatt penga te en frøloff meg mjukt loffemat en kunne grave ut og ha i sæ!

Det dampa varmt  fravaskeriet, lukta a nystrøkne klea blanda sæ med lukta fra han Lund som hadde gatekjøkken utaførr han Mohn.  Folk kom, gikk, prata og gikk heim. Vi vandra, rastløust opp og ned og venta på at nokka sku skje. Nokka som kunne bryte monotomien.

Æ måtte bli voksen førr æ skjønte at det va verdi i det vante, i måsan, folkan og vinden. At det skulle få mæ te å lengte heim. Å komme heim betyr nu å gå i verre!!!

 

1 comment

  • Korr deilig. Æ forælska meg i Andøya den dagen æ blei født. og det har aldri forandret seg.

Share to