Skatten i fjellet

Skatten som ingen skulle tru at nokon kunne finne.

Skatten i fjellet

Når ho Kristine Andersen Vesterfjell var barn hørte ho bestefaren sin fortelle om en magisk tromme – en runebomme. Ho så ham aldri bruke den. Kanskje ho var for lita, kanskje tromma allerede var gått ut av bruk, men ho visste likevel hvordan den ble brukt og hvordan den så ut.

Trommeskinnet hadde ei lys eller god side med bilder av mennesker, rein og gammen, og ei mørk eller ond side med med bilder av kirka og kirkegården.

Noaiden – den samiske sjamanen – spådde fremtida ved hjelp av runebomma ved å legge en vekt på midten av trommeskinnet. Så slo man på runebomma med en hammer for å se hvor vekta landet.

Når ho var 19 år gammel, gikk ho i fjellet med sin far langt ut i utmarka i Henrikdalen. Der viste han henne trommen. Den lå godt skjult under en veldig stein. Kan hende denne steinen hadde vært en samisk offerstein en gang i tiden.

Lenge hadde det gått rykter om runebommer som lå gjemt i fjellene i området, men ingen ville snakke om det. Museumsmannen Harald Strøm hadde prøvd mang en gang og nesten gitt opp håpet, når han kom i prat med ho Kristine ved en tilfeldighet. Ho fortalte ham da om sist ho hadde sett runebomma. Da var ho blitt 55 år gammel, og det hadde gått mange år!

Kristine beskrev veien slik ho husket den. Kunne ho huske den så nøyaktig etter så lang tid? Lå tromma fortsatt der etter 40 år? Harald var trollbundet. Fire år senere bestemte Herlaug Vonheim og Arvild Sveli seg for å forberede en ekspedisjon og lete etter tromma.

Det var ikke lett nei. Langt var det å gå, og terrenget var svært krevende, ikke var de sikre på veibeskrivelsen heller. I tre dager gikk de, og lette etter plassene Kristine hadde beskrevet. Ja, steinen den var godt skjult der i ei lita grop, og man måtte være nesten helt inntil for å få øye på den, men visst fant de den til slutt.

Når de så fikk løftet steinen, kunne de nesten ikke tro sine egne øyne. Der lå det en ring av tre, med et kors i midten, og noen skinn- og senerester på. Trommeskinnet var helt borte. Bare skjelettet etter tromma var igjen.

Ho Kristine, ho hadde enestående hukommelse. Selv om det var så mange år siden sist ho hadde sett tromma, husket ho ikke bare veien godt nok til at tromma ble funnet, ho husket også nøyaktig hvordan trommeskinnet så ut, og hjalp til med å bevare minnet om det for ettertiden.

Det fortelles at det ennå ligger mange slike skjulte skatter ute i fjellene, men de skulle få ligge igjen der til evig tid.

Share to