Da Norge stod konfirmant for å ta steget inn i den moderne tida, var jeg der som midtpunkt på festen. Jeg ble nemlig født med røtter i to verdener; levende treverk og båtbyggertradisjonen på ene siden, og sterk motorkraft i hardt jern på den andre. Jeg var skapelsen som bandt disse to epokene i Nord-Norge sammen, jeg var den som fortalte hvordan teknologien lot oss legge slitet og fattigdommen bak oss. Jeg var motoråttringen, døpt Teisten.
Jeg kom til verden i 1938, som en av mange motoråttringer i mengden. Båtbyggeren hadde gjort kroppen min litt bredere enn slik Nordlandsbåtene vanligvis var. Dette gav plass til en motor, årer eller seil var ikke lenger den eneste krafta som fikk fiskerne ut på havet.
Min skapelse var ikke kostbar å lage, så fra begynnelsen av 1900-tallet og et halvt århundre fremover vokste vi frem i hopetall. Vi var overalt. Vi gav fiskerne en tryggere hverdag. Motorkrafta fikk han lengre ut på havet, og lot han spare kreftene i armene til han skulle få dra en større fangst en før om bord. Jeg og mine utallige like var helt uunnværlige.
Teknologien utviklet seg, det kom større og bedre båter til. Kanskje ble det lett å glemme oss siden vi var så mange. En etter en ble vi tatt ut av vårt virke. Noen av motoråttringene sank, noen fikk kjenne treverket brytes i stykker under opphugging, noen var i bruk til det ikke lenger virket økonomisk fornuftig å reparere mer på dem.
Jeg, Teisten, ble den eneste av oss som klarte seg så godt inn i den moderne tida, og derfor har det blitt holdt festtaler for meg. I 2010 ble jeg vernet av Riksantikvaren, for at også folk i fremtiden skulle få høre historiene jeg fortalte fra da Norge stod konfirmant.
Få år etter ble jeg skadet. Nøyaktig hva som skjedde er ikke klart, men noe traff meg da jeg lå i havna, og det var ikke lenger trygt å ha meg liggende på havet. De siste par årene har jeg stått på land i en båthall. Andre kommer og går, men jeg står her alene langt fra mitt rette element. I mens arbeider støttespillerne mine med å skaffe nok penger til reparasjonene jeg trenger.
Jeg tenker på da vi feiret den nye tida, og hvordan rikdommene fra i og under havet etter hvert gav oss råd til så uendelig mye. Jeg skulle ønske noen snart tok seg råd til meg og, så jeg kan få fortelle nye generasjoner om da Norge tok steget inn i den moderne tida.