Han Far
Johan: «Svart sky ijæn, ikke så mye som ei tarajedd å sjå. Dæ e no enda godt vi har han far»
Slik lød brevet Johan skrev hjem til kona, Elise. Hun satt ved den flisete kjøkkenbenken i det lille værbitte huse, innerst i vestvika. I 1 måned hadde hun dreve gården aleine, uten hjelp. Fjøstell, melking, heimfiske og husvask er mye for en person, spesielt no ette at babyen kom rett før jul. Familien var helt avhengig av at fangsten vart stor, men no så det mørkt ut. Fisket hadde slått feil for 3. år på rad.
Elise: «sukk» ja uten han far ha d vørte vanskelig, men korsen ska vi nån sinne klar å betal ned den her gjelda?
Ja godt var det for ho Elise at det va kommen en gjestgiver t bygda nån år tiliar. Før han kom kunne et slikt uår betydd alvorlig fattigdom og i enkelte tilfeller den sikre død. Gjestgiveren hadde mange jern i ilden. Han var ofte både landhandler, skipsreder, pengeutlåner, finansmann, grunneier, proprietær og storbonde i tillegg til å være gjestgiver. Han var altså bygdas store mann og beskytter. Mange steder kalte man han bare for «han far»
Elise: «For småkårsfolk som meg og johan e han far ein velsignelse. No som feske ha slått feil e det bra at vi får handel på kreditt. Men det betyr også at vi kan sjå langt ette nåkka overskudd. Han bi å stekk a me alt.
Me andre ord. Ves du først var kommen i boka t gjestgiveren, så vart du somregel der.
Men selv om dette betydde at de fleste nordlendinger ikke ble rike, betydde det også at de overlevde. Dødsfall var dårlige forretninger for gjestgiveren. Dersom en fisker gikk bort mistet gjestgiveren både pengene han hadde lånt bort og fortjenesten han kunne ha på fiskeren. Dermed var forholdet imellom dem like viktig for dem begge.
Gjestgiveren var altså somregel ingen utnytter av den svake, men han var heller ingen helgen. Han var all hovedsak en forretningsmann som passet på sine investeringer på jakt etter en fortjeneste. Omtrent sånn som en bank gjør i dag.