• (Opphavsrett)

Verdig trengende

Etter et langt liv i arbeid og strev, er det godt å ha et trygt sted å hvile på i alderdommen. Men for gamle for 100 år siden var ikke det noen selvfølge.

Etter et langt liv i arbeid og strev, er det godt å ha et trygt sted å hvile på i alderdommen. Men for gamle for 100 år siden var ikke det noen selvfølge. 

Selv om fattigloven mente at gamle og sengeliggende var verdig trengende var det i realiteten lite hjelp å få. Man skulle underholdes på billigst mulig måte, og familien hadde forsørgelsesplikt.  Alderspensjon for alle ble ikke innført før i 1936. Før det var enker og eldre, ugifte kvinner særlig utsatt. Hvem skulle ta vare på deg om familien din ikke hadde råd?

Frem til etterkrigstiden ble mange eldre og enslige satt bort til privat forpleining. Det samme gjaldt barn og sinnsyke. Omgangslegd, der man ble sendt fra familie til familie, ble forbudt fra 1900, men vi vet lite om forholdene de gamle levde under. Hadde de det bra? Fikk de omsorg og pleie? Eller var de en enkel inntektskilde? 

I protokollene fra Kontoret for utsatte finner vi mange enslige eldre som ble satt bort til forpleining, men kildene tier om hvordan de hadde det der de kom. 

Peder Michelsens enkestue var også et alternativ for de fattige og nødlidende og holdt rundt 1900 til i første etasje av Krohgstøtten sykehus, sammen med Saugbankens fattigstuer, men her var det ikke plass til mange. 

For de bedrestilte kunne det være et sosialt fall å bli gammel og ikke være i stand til å ta vare på seg selv, om man ikke hadde familie. Det fantes derfor flere private stiftelser for å hjelpe særlig gamle kvinner. Mogens Thorsens og hustrus stiftelse på Frogner var gratis bolig tilegnet de fattigfornemme og hadde plass til «50 uforsørgede Enker og ugifte Kvinder af den dannede Klasse». 

I Gamlebyen fantes damehjemmet på Oslo hospital, som tok imot eldre kvinner som med søknad og attester kunne bevise at de hadde både alderen og skikketheten som var krevet for å få plass. Mange måtte søke flere ganger før de fikk gratis plass med eller uten ukepenger på hospitalet.

En av disse var den ugifte kvinnen Petra Guldbrandsen, datter av en fanejunker og gårdbruker i Nes. Hun søkte første gang da hun var 59 år og skrev i sin søknad at som enslig kvinne uten familie til å forsørge henne, «stiller Fremtiden sig mørk og Truende for mig i min fremskredne Alder, og jeg vilde sætte saare stor Pris paa om det gunstigst maatte forundes mig at erholde en Plads i Oslo Hospital.»

Plass fikk hun, men ikke før ti år etter, den 12. februar 1904. Hun hadde da med både møbler og personlige gjenstander til hospitalet. 

Share to