• Photo: S. Baardseth - Domkirkeoddens fotoarkiv. (Opphavsrett)

Standsforskjell

"Det er forskjell på folk, Og ingen stann var forskjellen så stor som over Hedemarken, «det røde fylke» som dom kæilte det. Men etter Præstvægen var vi like æille. Vi var som ei lita væl for øss sjøl. Rundt omkring i bra avstæind  låg de store garda, og dom hadde vi ittno med, det var bære ‘n far det som gikk skauvægen ått garda om mårån og kom hematt om kvelden. Og a’ mor en enkelt gong da hu skulle vara i stella for sveiser’n hell fjøsgutten, når dom skulle ha en fridag. Vi onga gikk bære gardsvægen når vi skulle setta og ta opp poteter hell renske tuneps. Men da såg vi standsforskjellen, og den hadde mange forgreininger og avskygninger. 

Vi kæin sea det bynte med doen. Sjølvesfolket hadde egen do; den var låst, men dom som hadde fått fortrede der kunne fortælja at der hang det bjønnskinnsfeller og tulluper så det itte skulle kåmmå møll i dom. Inne i sjølve bygningen var det ofte tre slags mat, i æillefæill på somme garder. Da var det sjølvesfolka som åt inni kammerset, hæindtverkerea på kjøkkenet og tenera i folkestugun. Og maten varierte. Det behøvde itte vara så stor forskjell på kosten, men litt var det, så en skulle væta å en hørde heme hen. På komfyr’n sto det tre kaffekjeler, en stormaga kåppårkjel med utkok som dom sa; det var fell gammal kaffegrut ifrå den minste kjela som skulle tynes tel siste rest og blæindes i folkestugukaffekjel’n ved sia ta «knupp». Knupp var en mjøldeig med ertermjøl i som vart brone på takke; i de store gardom hadde dom ei bakstekjærring som brente store partier med knupp når hu var der og bakte flattbrød. Det var to slags kaku, finkakua som sjølvesfolket skulle ha, og grovkaku på folkestugubordet. Så det var et stort skille, men skille slutte itte der. 

Det var forskjell tenerom imilla og. I æillfæill syntes je det da je var liten. Agronomen åt i hop med sjølvesfolket, hæinn var nå litt ta langromslaget sjøl hæin, og jevnsies med hæinnom sto selskapsdama. Selskapsdama var dotter ifrå et godt hem som skulle lære å laga mat og «gå husmoren til hånde». Etter dom kom stæillkar’n og kokka, dom hadde omtrent såmmå trinnet på rangstægan, så kom stugujinta og sveiser’n omtrent likt. Sveiser’n måtte som regel vara ute i meddasøkten om sammar’n, når krøttera gikk på beite, og det måtte stugujinta og. Tel sist kom fjøsgutten og under hæinnom sto bære griskokken, men da var det jamt slutt. Lenger ned gikk det itte ann å kåmmå. Det står i ei gammel vise: Rigdommen er blott et lån ifra Gud, men fattigdommen ere en belønning.»

Slik skildrer Prøysen livet langs Præstvægen i kapitelet «Standsforskjell» i «Det var da det og itte nå». Selv om det var forskjell på folk, var forholdet godt mellom husmennene og bøndene på Rudshøgda, og etter Præstvægen var alle like. 

(Prøysen, Alf. (1978). Det var da det og itte nå: Bind 3. Verker. Oslo: Tiden Norsk Forlag)

Share to