8. mars tanker; Vi er her enda… 1 av 2

8. mars tanker; Vi er her enda…


8. mars tanker; Vi er her enda…

I dag vil jeg la tankene gå tilbake til mine formødre. Til det valget de gjorde da nøden banket på i Finland og Sverige på 1800 tallet. Da valgte de å forlate det livet de var vant til, til fordel for troen på noe bedre. I det fjerne vinket håpet: drømmen om Rouja. Landet der en kunne ause fisk opp av havet og ingen trengte å sulte. Vintrer med barkebrød i sultne barnemager, sykdom og død tvang dem til å prøve noe annet. Til å bryte opp.

De tok oss ved hånden formødrene våre, leide oss fra barkebrød, arbeidsåk og sikker død.

Med angst i bringa, men håp for framtiden gikk de mot havlandet – mot Ruija
Det lokket med sølvglinsende fisk i havet til sultne barnemager.
Så de seg tilbake?
Med seg i skreppa hadde de kunnskap om sin levemåte, et språk, et særpreg.
Slik bør som ikke sinker deg. Jordisk gods var det mindre av
Blikket på et bedre liv for ungene gjorde ferden lettere å bære
Tvilte de der de gikk, med ryggen mot hjemlandet?

De kom til fjord, til landt. Til fisk og brød. Til annet levesett
De la seg mett og arbeidet seg trett, begravet sine komager i mulden.
Lengselen etter det hjemlige landskap brant i bringen
Angret de på valget?
De var fremmed. De var prisgitt
Reindrift hørte ikke hjemme i en bortgjemt fjord
Språket sliptes av dem i arbeidet. Skikkene visket seg ut ved slekters gang
Sporene til Soumi, Svealand og slekt brast
Det var prisen for at vi skulle bli livskraftig
Det var ikke rom for anger

Vi er her enda, uten språk, kofte og bånd til røttene; Samer uten språk, uten rein og joik
Samer i kraft av oss selv. Se, hør – Vi er her enda!! 

Det valget de foretok for 150 år siden har fått følger for alle generasjoner. De mistet, langsomt men sikkert både språk og samisk identitet i iveren etter å overleve. Det må vi både forstå og tilgi dem. De valgte som de gjorde for å berge oss, etterslekten. Det står det respekt av. De visste ikke hva de gikk til; De visste bare at moderlandet ikke lengre var i stand til å sørge for dem. De prøvde lykken, som en annen Askeladd. De valgte for oss, etterslekten. Vi som er tredje og fjerdegenerasjon utvandrere fra Finland og Sverige, har kanskje større forståelse i dag. Vi har kunnskap fra andre kulturer om hva som skjer med en folkegruppe som utvandrer, og hvordan bånd brytes ned gjennom generasjoner.

Mitt spørsmål blir: Er jeg mindre samisk av den grunn? Må man snakke samisk, ha kofte eller drive med rein for å være same?

Svaret er selvsagt og helt åpenbart nei.

Selv om jeg har måttet spa fram mine samiske røtter fra generasjoner med fortielse, skam og undertrykking, så er jeg same. Jeg må bare finne ut av hvordan denne samiskheten skal arte seg. Hvilke markører jeg kan bruke for å vise at mine røtter er mer samisk enn den vanlige norkallott-coctailen.

Slektsforskning er ett hjelpemiddel for å finne, identifisere og dokumentere samiske røtter. Der ligger det mange triste historier begravet. Om slit og armod, og sykdom, lengsel og død. Det å tale om at min historie ikke bare er en rosenrød vinnerhistorie, er også å anerkjenne formødrenes slit og beven. De gjorde det for at vi skulle få en fremtid; at vi skulle kunne finnes!

Samer har til nå satt lite spor i historien. De er ikke husket på i historiebøker for innsats på ulike områder. Det er ingen som kommer og kaster storhet til samene som gruppe; Den storheten må vi påpekte, skrive om og løfte frem selv. Gjennom stolthet og publisering kan hver av oss være med på å lage ett annet og mer fargerikt bilde av samiske kvinner. Noen av oss jobber i reindriftsnæringen, men de aller fleste har sitt virke andre steder. Til sammen er vi en sterk og stolt gruppe, som løfter våre formødre frem, hyller deg og tenker; Hun var sterk og modig for meg. Jaggu er jeg glad for at du tok det store valget og dro til Ruija, på tross av at virkeligheten her var beinhård og full av slit. Jaggu var du et forbilde det er verd å se opp til.

Ja, vi er her enda. Vi er sterke og vi er stolte. 

Forfatter
Beate Heide
Publisert
27/03/2012
Lisens
Navngivelse-Del på samme vilkår

Relaterte artikler

Anbefal en artikkel fra Wikipedia eller en annen godkjent kilde

Automatisk genererte artikler fra Wikipedia

Kvinnehistorie

Kvinnehistorie er et begrep som oppstod på 1960- og 1970-tallet og er et perspektiv tar utgangspunkt i kvinners rolle i historien. På engelsk brukes ofte nyordet herstory («hennes historie»), som motsetning til den falske omtolkningen av history («hans historie»). Ordet historie kommer fra greske ἱστορία (historia), og har ingenting å gjøre med det engelske ordet "his".[1] I dette ligger et syn på den konvensjonelle historieskrivningen at den er skrevet fra menns ståsted. Tanken med kvinnehistorie var å løfte frem glemte kvinner fra historien, og vise hvilke vilkår kvinner levde under.

Kvener

Kvener (kvensk/finsk: kveeni/lantalaiset; nordsamisk: kveanat/láddelažžat) er navnet på en etnisk gruppe i Nord-Norge som nedstammer fra finske bønder og fiskere som emigrerte fra nordlige deler av Finland og Sverige til Nord-Norge i det 18. og 19. århundre. Kvener er etter definisjonen til Kenneth Hyltenstam,[1] alle med finsk språk og kulturbakgrunn som har flyttet til Norge før 1945, og deres etterkommere, forutsatt at denne bakgrunn på en eller annen måte oppleves som relevant. For at definisjonen skal skille mellom skogfinner og kvener, bør den geografiske henvisningen være Nord-Norge, og ikke Norge. Det finnes omtrent 10 000 - 15 000 kvener i dag.

Samar

Samar kan sikte til:

Samar (øy)

Samar er den østligste øya i øygruppen Visayas i Filippinene.

Samar (navn)

Samar (arabisk سمر) er et arabisk kvinnenavn og mannsnavn.

Alt innhold fra Wikipedia er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens